© 2018

Et lite Dovlatov-prosjekt

Innledning ved Zoia. Oversettelse ved tidl. student Jon-Magnus Tangen. År: 1999.

Oversikt.

Tidligere student, Jon-Magnus Stangen, oversatte en tekst av forfattaren Dovlatov. Her kan du lese resultatet:

Det er to oversettelser.

Oversatt hos oss av Jon-Magnus Stangen

fra «Kofferten» av Dovlatov

Ved OVIR sier denne merra til meg:

-Hver person som skal reise ut har rett til tre kofferter. Slik er den fastsatte normen. Det finnes en spesiell departemental forordning. Å komme med innvendinger hadde ingen hensikt. Men jeg hadde selvfølgelig innvendinger:

-I alt tre kofferter?! Hva skal jeg gjøre med alle tingene?

-Som for eksempel?

-Som for eksempel min samling av racerbiler.

-Selg dem, repliserte tjenestekvinnen uten å; forhøre seg nærmere. Deretter tilføyde hun, med lett rynkede øyenbryn:

- Hvis De er misfornøyd med noe får De skrive en klage.

-Jeg er fornøyd, sa jeg. Etter fengselet var jeg fornøyd med alt.

-Nå, så får De oppføre Dem mer beskjedent... Etter en uke hadde jeg alt begynt å pakke. Og, som det viste seg, hadde jeg nok med en eneste koffert. Det var så vidt jeg ikke brast i gråt av selvmedlidenhet. For jeg var jo trettiseks år gammel. Atten av dem hadde jeg arbeidet. En del hadde jeg tjent og noe hadde jeg kjøpt. Var i besittelse av en viss mengde eiendeler, syntes det meg. Og resultatet var - en koffert. Og dessuten av nokså beskjedent format. Så det ut som om jeg var en fattiglus? Hvordan kunne det gå til?! Bøker? Men hovedsakelig hadde jeg hatt forbudte bøker. Som tollen ikke slipper igjennom. Jeg hadde måttet gi dem bort til kjente sammen med det såkalte arkivet. Manuskripter? Jeg hadde for lengst sendt dem til Vesten ad hemmelige veier. Møbler? Skrivebordet hadde jeg sendt vekk til bruktbutikken. Stolene tok kunstneren Tsjegin, som til da hadde klart seg med kasser. Resten kastet jeg. Slik reiste jeg med bare en koffert. Kofferten var av finer, trukket med stoff, med nikkel- beslag på hjørnene. Låsen virket ikke. Jeg måtte surre en klessnor rundt kofferten min. En gang hadde jeg reist med den til en pionerleir. På lokket var det blitt innskrevet med blekk: Yngste gruppe. Serjåza Dovlatov". Ved siden hadde en eller annen vennlig risset inn ordet "Drittrenser". Stoffet var sprukket på enkelte steder. På innsiden av lokket var det limt inn en mengde fotografier. Rocky Marciano, Armstrong, Josef Brodsky, Lollobridgida med gjennomsiktige klær. Tolleren forsøkte å rive vekk Lollobrigida med neglene. Resultatet var at han bare laget noen riper . Men Brodsky rørte han ikke. Han bare spurte hvem det var. Jeg svarte at det var en fjern slektning... Sekstende mai befant jeg meg i Italia. Bodde på det romerske hotellet ""Dina". Kofferten skjøv jeg inn under sengen. Snart fikk jeg noen slags honorarer fra russiske tidsskrifter. Anskaffet meg blå sandaler, flanellbukser og fire linskjorter. Kofferten åpnet jeg ikke. Etter tre måneder kom jeg meg over til USA. Til New York. I begynnelsen bodde jeg på hotell Rio. Deretter hos venner i Flushing. Til slutt leide jeg en leilighet i et anstendig strøk. Kofferten plasserte jeg i det lengste hjørnet i veggskapet. Jeg tok ikke en gang av klessnoren. Det gikk fire år. Vår familie ble gjenopprettet. Datteren ble en ung amerikanerinne. En sønn ble født. Vokste opp og begynte å gjøre ugagn. En dag skrek min kone, etter å ha mistet den siste rest av tolmodighet:

-Gå inn i skapet med en gang! Sønnen tilbrakte omtrent tre minutter i skapet. Deretter slapp jeg ham ut og spurte:

- Syntes du det var det skummelt? Gråt du?

Men han svarte:

- Nei.

Jeg satt på kofferten. Da tok jeg ut kofferten. Og åpnet den. Øverst lå en anstendig dobbeltspent dress. Beregnet på intervjuer, symposier, foredrag, høytidelige mottakelser. Jeg antar at den ville ha gjort nytten også ved nobelprisseremonien. Videre poplinskjorte og sko, innpakket i papir. Under dem en fløyelsjakke med kunstig pelskrage. Til venstre- en vinterlue av uekte katteskinn. Tre par finske kreppsokker. Sjåførhansker. Og til sist- et offisersbelte av skinn. I bunnen av kofferten lå en side av Pravda fra mai nitten hundre og åtti. En stor overskrift kunngjorde "Lenge leve den store læren". I midten- et portrett av Karl Marx. Som skolegutt likte jeg å tegne verdensproletariatets ledere. Og spesielt- Karl Marx. Du smører ut en vanlig blekk-klatt- og det ligner allerede. Jeg betraktet den tomme kofferten. I bunnen Karl Marx. I lokket Josef Brodsky. Og mellom dem- et forsvunnet, uvurderlig, enestående liv. Jeg lukket kofferten. Inne i den rullet naftalinkulene dumpt. Tingene lå i en fargerik haug på kjøkkenbordet. Det var alt jeg hadde fått oppsamlet etter trettiseks år. Etter hele mitt liv i hjemlandet. Jeg tenkte-er det virkelig alt? og svarte-ja, det er alt. Men så, som man sier, strømmet minnene på. Sannsynligvis hadde gjemt seg i foldene til disse ynkelige fillene. Og nå presset de seg ut. Minner som man burde kunne kalle- "Fra Marx til Brodsky". Eller la gå med - "Det jeg fikk oppnådd". Eller la oss ganske enkelt si: "Kofferten". Men som alltid trakk forordet i langdrag.



 

Finske kreppsokker (Oversettelse)

Denne historien fant sted for atten år siden. Jeg var på den tiden student ved Leningrad universitet. Universitetsbygningene lå i den eldre delen av byen. Kombinasjonen av vann og sten skaper her en egen, mektig atmosfære. Under slike forhold er det vanskelig å være en dovenpels, men jeg klarte det. I verden finnes eksakte vitenskaper. Altså finnes det også ueksakte sådanne. Blant de ueksakte anser jeg at filologien kommer på første plass. Følgelig ble jeg student ved det filologiske fakultetet. Etter en uke ble en slank jente med utenlandske sko interessert i meg. Hun het Asja. Asja presenterte meg for vennene sine. Alle var de eldre enn oss- ingeniører, journalister, filmfotografer. Blant dem var det også en butikksjef. Disse folkene kledde seg fint. Likte restauranter, reiser. Noen av dem hadde egen bil. Alle sto de den gangen for meg som gåtefulle, sterke og tiltrekkende. Jeg ønsket å hevde meg på like fot i denne kretsen. Senere emigrerte mange av dem. Nå er det vanlige, eldre jøder. Det livet vi levde krevde betydelige kostnader. I de fleste tilfellene ble de lagt på skuldrene til Asjas venner. Dette gjorde meg ytterst forlegen. Jeg husker at doktor Logovinski ubemerket ga meg fire rubler mens Asja bestilte drosje. Alle mennesker kan inndeles i to kategorier. I dem som spør. Og i dem som svarer. I dem som stiller spørsmål. Og i dem som irritert rynker øyenbrynene til svar. Asjas venner stilte henne ikke spørsmål. Men jeg gjorde ikke noe annet enn å spørre:

- Hvor har du vært? Hvem var det du hilste på i metroen? Hvor har du fått fransk parfyme fra?

De fleste mennesker anser som uløselige de problemene der løsningene ikke passer dem selv. Og stiller uopphørlig spørsmål selv om de slett ikke vil ha sannferdige svar... Kort sagt, jeg oppførte meg påtrengende og dumt. Jeg stiftet gjeld. Den økte med geometrisk hastighet. I november var den kommet opp i åtti rubler- et monstruøst tall på den tiden. Jeg fikk erfare hva en pantelåner er- med sine kvitteringer, køer og atmosfære av tungsinn og fattigdom. Når Asja var sammen med meg kunne jeg la være å tenke på dette. Men så snart vi skulle skilles fra hverandre kom tankene om gjelda sigende som skyer. Jeg våknet med en følelse av ulykke. I timevis kunne jeg ikke få meg til å kle på meg. Jeg planla for alvor å rane en gullsmedforretning. Jeg ble overbevist om at enhver tanke hos en forelsket mann i pengenød var - forbrytersk. På denne tiden hadde min studieprogresjon blitt merkbart dårligere. Asja hadde allerede fra før av vært strykekandidat. På fakultetskontoret begynte de å snakke om vår moral. Jeg har lagt merke til at når et menneske er forelsket og har gjeld, så blir samtaleemnet vedkommendes moral. Kort sagt - alt var forferdelig. En dag gikk jeg rundt i byen på leting etter seks rubler. Jeg måtte absolutt kjøpe ut vinterfrakken fra pantelåneren. Og jeg møtte Fred Kolesnikov. Fred røkte mens han støttet seg til messinggjerdet ved Eliseevbutikken. Jeg visste at han var svartebørshandler. En gang hadde Asja presentert oss for hverandre. Det var en høy kar, omtrent tjuetre år gammel, med en usunn hudfarge. Når han snakket strøk han seg nervøst over håret. Jeg gikk bort til ham uten betenke meg:

- Det skulle vel ikke være mulig å be Dem om seks rubler til i morgen? Når jeg skulle låne penger antok jeg alltid en lett likegyldig tone, slik at det skulle være lettere å avslå.

- Elementært, sa Fred og tok fram en liten firkantet lommebok. Jeg begynte å angre på at jeg ikke hadde bedt om mer.

- Ta mer - sa Fred. Men dum som jeg var begynte jeg å protestere. Fred så nysgjerrig på meg.

- La oss spise middag, sa han. Jeg spanderer. Han førte seg enkelt og naturlig. Jeg har alltid misunt dem som klarer det. Vi gikk tre kvartaler bort til restaurant "Måken". I salen var det folketomt. Kelnerne satt og røkte ved et av sidebordene. Vinduene var vidåpne. Gardinene blafret i vinden. Vi bestemte oss for å gå inn til det borterste hjørnet. Men nå ble Fred stoppet av en ungdom i sølvfarget dakronjakke. Det fant sted en noe gåtefull samtale:

- Jeg hilser Dem.

- Det er meg en ære, svarte Fred.

- Noe nytt?

- Ingenting. Den unge mannen hevet skuffet øyebrynene:

- Overhodet ingenting?

- Absolutt ingenting.

- Men jeg ba Dem jo.

- Jeg beklager meget.

- Men jeg kan regne med ?

- Uomtvistelig.

- Helst i løpet av en uke.

- Jeg skal forsøke.

- Hva med garanti?

- Garanti er ikke mulig. Men jeg skal forsøke.

- Vil det være merkevare?

- Naturligvis.

- Altså- ring.

- Helt sikkert.

- Husker De mitt telefonnummer?

- Nei, dessverre.

- Skriv ned, er De snill.

- Med glede.

- Skjønt det ikke er en samtale som passer i telefonen.

- Enig.

- Kanskje De kan komme direkte med varene?

- Gjerne.

- Husker De adressen?

- Nei, er jeg redd... Og så videre. Vi gikk inn til det borterste hjørnet. På duken var det uthevet skarpe folder som strykejernet hadde laget. Duken var av grovt stoff.. Fred sa:

- Legg merke til den kjekkasen. For et år siden bestilte han et parti delbaner med kors hos meg. Jeg avbrøt ham:

- Hva er det for noe-delbaner med kors?

- Klokker - svarte Fred,- det er ikke så viktig... Omtrent ti ganger var jeg hos ham- han tok ikke imot. Hver gang fant han på nye utflukter. Kort sagt- han trakk seg. Jeg grunnet lenge på hva dette var for slags påfunn. Og så gikk det plutselig opp for meg at han ikke ønsker å KJØPE mine delbaner med kors. Han ønsker å føle seg som en forretningsmann som trenger et parti merkevarer. Ønsker ustanselig å kunne stille meg spørsmålet: "Nå, hvordan går det med det jeg spurte om?" Serveringsdamen tok opp bestillingen. Vi tente en røyk og jeg spurte:

- Men kan De ikke bli satt inn? Fred tenkte seg om og svarte rolig:

- Ikke utelukket. Folka mine tyster- tilføyde han uten harme.

- Så kanskje De burde kutte ut?

- Fred rynket brynene.

- En gang i tiden arbeidet jeg som ekspeditør. Levde for nitti rubler i måneden... Her reiste han seg uventet og utbrøt:

- Det er heslig sirkusnummer!

- Fengsel er ikke bedre.

- Men hva skal man gjøre? Jeg har ingen spesielle evner. æ maltraktere meg selv for nitti rubler går jeg ikke med på... Ok, i løpet av livet får jeg spist to tusen kjøttkaker, slitt ut tjuefem mørkegrå dresser og bladd igjennom syv hundre eksemplarer av bladet "Ogonjåk". Og det er alt? Og så kreperer jeg, -uten å ha skrapet i jordskorpa?... Da er det bedre å leve et minutt, men på mennesklig vis!.. Her brakte de oss maten og drikkevarene. Min nye venn filosofere videre:

- En avgrunn før vi ble født. En avgrunn etter vår død. Vårt liv er kun et sandkorn i uendlighetens likegyldige osean. Så får vi da prøve å ikke formørke dette øyeblikket med mismot og kjedsomhet! La oss forsøke å etterlate en liten ripe i jordskorpa. Henge i stroppen kan middelmådige mennesker gjøre. De kommer uansett ikke til å gjøre noen heltedåder. Og heller ingen forbrytelser... Det var så vidt jeg ikke skrek til Fred: "Så får du gjøre en heltedåd, da!" Men jeg behersket meg. Tross alt drakk jeg på hans regning. Vi ble sittende i restauranten omtrent en time. Så sa jeg:

- Jeg må gå. Pantelåneren holder på å stenge. Og da kom Fred med et forslag:

- Vil De ta del i forretningene? Jeg arbeider forsiktig, tar ikke gull eller valuta. Når finansene er kommet i orden kan De jo hoppe av. Kort sagt, bli med på opplegget... Nå drikker vi, og i morgen kan vi snakke sammen... - •• - Neste dag trodde jeg at min kamerat hadde lurt meg. Men Fred var bare forsinket. Vi møttes ved den tørrlagte fontenen foran Hotell Astoria. Så gikk vi bort til buskene. Fred sa:

- Om et minutt kommer to finske damer med varer. Få tak i ei kjerre og dra med dem til denne adressen... Sier vi "De" til hverandre?

- Naturligvis "du". Ingen formaliteter.

- Ta en bil og dra til denne adressen. Fred ga meg et avrevet stykke avispapir og fortsatte:

- Rymar vil møte deg. Han er lett å kjenne igjen. Rymar har et idiotisk tryne pluss oransje genser. Etter ti minutter kommer jeg. Alt vil bli o'kei..

- Jeg snakker jo ikke finsk.

- Det er ikke så viktig. Det viktigste er- smil. Jeg ville ha reist selv, men de kjenner meg her. Fred grep meg i hånden:

- Der er de! Sett i gang! Og så forsvant han inn i buskene. Med en grusom angst gikk jeg i møte med de to kvinnene. De lignet på bondekoner, med brede, solbrune ansikter. De var kledd i lyse kåper, elegante sko og fargeglade hodetørkler. Hver av dem bar på en husholdningsvæske som var utspent som en fotball. Med ville gestikuleringer fikk jeg ledet damene bort til en drosjeholdeplass. Det var ingen kø. Uten stans gjentok jeg : "Mister Fred, mister Fred..." og dro i kåpen til en av dem.

- Hvor er den typen? sa damen plutselig sint. Hvor har han gjort av seg? Hvorfor driver han og lurer oss?

-Snakker De russisk?

-Mamma var russisk. Jeg sa:

-Mister Fred kommer litt senere. Mister Fred ba meg om å kjøre dere hjem til seg. Bilen kjørte fram. Jeg dikterte adressen. Så begynte jeg å se ut av vinduet. Ikke hadde jeg trodd at det skulle være så mange politifolk blant de forbipasserende. Kvinnene snakket sammen på finsk. Det var tydelig at de var misfornøyde. Så brøt de ut i latter, og jeg følte meg lettere. På fortauet ventet en mann med rødflammet genser. Han sa idet han blunket til meg:

- For noen tryner!

- Ta heller en kikk på deg selv, sa Ilona, den yngste av dem, sint.

- De snakker russisk,- sa jeg.

- Utmerket, sa Rymar uanfektet-glimrende. Det bringer oss nærmere hverandre. Hvordan liker dere Leningrad?

- Ikke så verst- svarte Marja.

-Har dere vært i Eremitasjen?

- Ikke ennå. Hvor er det?

- Det er der det er malerier og souvenirer og sånt. Tidligere bodde tsarene der.

- Det må vi ta en titt på,- sa Ilona.

- Ikke vært i Eremitasjen! -sa Rymar nedslått. Han saktnet til og med skrittene lett. Som om et vennskap med to så ukultiverte kvinner bød ham imot. Vi gikk opp til andre etasje. Rymar dyttet til døren, som var ulåst. Over alt var det stabler av kjøkkentøy. På veggene var det opphengt fotografier. På divanen lå fargerike omslag til utenlandske grammofonplater. Senga var uoppredd. Rymar slo på lyset og fikk raskt brakt stedet i orden. Så spurte han:

- Hva slags varer er det?

- Svar heller du hvor kameraten din med pengene bli av. I det samme øyeblikket hørtes skritt, og Fred Kolesnikov kom til syne. I hånden holdt han en avis som han hadde tatt i postkassen. Ansiktsuttrykket hans var rolig, til og med likegyldig.

- Terve, sa han til de finske damene,- goddag. Så snudde han seg til Rymar:

- For noen dystre fjes! Forsøkte du deg på dem?

- Jeg?!- sa Rymar oppbrakt. Vi snakket om opphøyde ting! De prater forresten russisk.

- Utmerket,- sa Fred,

- Godaften, fru Lenart, hvordan står det til, frøken Ilona?

- Ikke så verst, takk.

- Hvorfor har dere skjult at dere snakker russisk?

- Og hvem har spurt oss?

- Først må vi ta et glass, erklærte Rymar. Han fant fram fra skapet en flaske kubansk rom. Finnene drakk med glede. Rymar sjenket på nytt. Så gikk gjestene på toalettet. Rymar sa:

- Alle finske skrepper ser like ut.

- Så mye mer som de er kjødelige søstre, forklarte Fred.

- Det var det jeg trodde... Forresten, ansiktet til denne fru Lenart inngir meg ikke tillit. Fred skrek til Rymar:

- Og hvis ansikt er det som inngir deg tillit, bortsett fra ansiktet til etterforskeren? De finske damene kom raskt tilbake. Fred ga dem et rent håndkle. De hevet glassene og smilte - for andre gang på hele dagen. Husholdningsvæskene holdt de på fanget.

- Hurra,- sa Rymar,- for seiren over Tyskland! Vi drakk, og det gjorde også finnene. På gulvet sto en radiogrammofon og Fred satte den i gang med foten. Den svarte grammofonplaten gynget lett.

- Deres yndlingsforfatter? maste Rymar. Damene rådførte seg med hverandre. Så sa Ilona:

- Muligens Karjalainen. Rymar smilte nedlatende og lot det bli forstått at han bifalt den nevnte kandidaten men stilte høyere selv.

- Det er klart,- sa han. Og hva slags varer er det?

- Sokker-svarte Marja.

- Og ingenting annet?

- Og hva hadde du ønsket?

- Hvor mange? spurte Fred interessert.

- Fire hundre og trettito rubler, sa den yngste, Ilona, med klar røst.

- Mein Gott! utbrøt Rymar. Det jo kapitalismens dyriske glis!

- Det jeg vil vite er

- hvor mange par? avbrøt Fred ham.

- Syv hundre og tjue.

- Kreppnylon?- skjøt Rymar fordringsfullt inn.

- Syntetisk stoff- svarte Ilona,- seksti kopek per. par. Til sammen- fire hundre og trettito rubler. Her må jeg gjøre et lite regnestykke. Kreppsokker var den gang på moten. Den sovjetiske industrien leverte ikke noe slikt. Kjøpe dem kunne man bare på svartebørs. De kostet seks rubler per par. Men hos finnene kunne man få tak i dem for seksti kopek. Ni hundre prosent ren fortjeneste... Fred tok fram lommeboka og bladde opp pengene.

- Her - sa han - er tyve rubler i tillegg. Sett igjen varene i væskene.

- Vi må ta en skål- skjøt Rymar inn- for en fredelig løsning av Suezkrisen! For sammenslutningen mellom Alsace og Lorraine! Ilona la pengene over i den venstre hånda. Tok glasset som var fylt til randen.

- La oss knulle disse finnene- hvisket Rymar- for å styrke internasjonal samhørighet. Fred snudde seg mot meg:

- Du ser hva slags folk jeg er nødt til å jobbe med! Jeg hadde en følelse av uro og redsel. Jeg ønsket å komme derfra snarest mulig.

- Deres yndlingskunstner? spurte Rymar Ilona. Samtidig la han hånden på ryggen hennes.

- Muligens Maantere, sa Ilona og flyttet seg vekk. Rymar hevet bebreidende øyenbrynene. Som om hans estetiske sans hadde blitt ille berørt. Fred sa:

- Noen må følge damene og gi sjåføren syv rubler. Jeg ville hadde sendt Rymar, men han kommer til å lure til seg en del av pengene.

- Jeg?! - ropte Rymar indignert, - med min krystallklare ærlighet?! - • • - Da jeg kom tilbake lå det pakker av cellofan i forskjellige farger over alt. Rymar så ut som om han hadde gått fra forstanden.

- Piastre, kroner, dollar - gjentok han i ett sett - francs, yen..... Så roet han seg plutselig, tok fram en notisbok og en filtpenn. Han gjorde en utregning og sa:

- Akkurat syv hundre og tyve par. Finnene er et ærlig folk. Her ser vi hva det betyr å være en underutviklet stat...

- Gang med tre, sa Fred til ham.

- Hva mener du- med tre?

- Sokkene går for tre rubler om vi selger dem engros. Halvannet spenn og litt til i ren profitt. Rymar presiserte raskt:

- Ett tusen syv hundre og tjueåtte rubler. Hos ham levde galskapen side om side med praktisk sans.

- Fem hundre og litt til per mann- la Fred til.

- Fem hundre og syttiseks- presiserte Rymar på nytt... - •• - Sener befant Fred og jeg oss på en sjaslikrestaurant. Voksduken på bordet var klebrig. Rundtom hang det en slags feit skodde. Folk fløt forbi som fisker i et akvarium. Fred så tankespredd og dyster ut. Jeg sa:

- Så mange penger på fem minutter! Noe måtte man jo si.

- Likevel- svarte Fred- må man vente førti minutter før de bringer en tsjebureker med margarin. Da spurte jeg:

- Hvorfor trenger du meg?

- Jeg stoler ikke på Rymar. Ikke fordi Rymar vil stjele fra klienten. Selv om noe slikt ikke er utelukket. Og ikke fordi at Rymar kan komme til å gi klienten gamle obligasjoner istedet for penger. Og heller ikke fordi han er tilbøyelig til å ta på klienten med hendene. Men fordi Rymar er en narr. Hva er det som ødelegger narren? En dragning mot det vakre. Rymar har dragning mot det vakre. På tross av at han historisk sett er fortapt. Rymar vil ha en japansk radio. Rymar går til valutabutikken og gir kassereren førti dollar. Og det med hans tryne! Ja selv om han betaler med en rubel i en almindelig dagligvarebutikk, så er ikke kassereren i tvil om at den er stjålet. Og her- førti dollar! Overtredelse av reglene for valutahandel. Lovens paragraf ligger klar. Før eller senere vil han bli tatt.

- Og jeg? -spurte jeg.

- Du - nei. Du kommer til å få andre ubehageligheter. Jeg forsøkte ikke å få presisert hva det var for noe. Da vi skiltes sa Fred:

- Torsdag vil du få din del. Jeg dro hjem i en slags uforklarlig tilstand. Jeg hadde en blandet følelse av uro og opphisselse. Sannsynligvis har lettjente penger en eller annen slags nederdrektig kraft. Jeg fortalte ikke Asja om mitt eventyr. Jeg ønsket å forbause henne. Uventet bli til et rikt og storslått menneske. I mellomtiden gikk forholdet til henne stadig dårligere. Jeg stilte henne spørsmål uten stans. Til og med når jeg skjelte ut hennes bekjente brukte jeg spørreformen:

- Synes du ikke at Arik Schulman ganske enkelt er dum?.. Jeg ville kompromittere Schulman i Asjas øyne og oppnådde naturligvis det motsatte. For å foregripe begivenhetene skal jeg si at om høsten skilte vi lag. For et menneske som ustanselig spør må før eller senere lære seg å svare... På torsdag ringte Fred:

- Katastrofe!

- Hva for noe? Jeg trodde at de hadde arrestert Rymar.

- Verre- sa Fred. Gå innom nærmeste manufakturhandel.

- Hvorfor?

- Alle forretninger bugner av kreppsokker. Og dertil sovjetiske kreppsokker. åtti kopek paret. Kvaliteten er ikke dårligere enn hos de finske. Den samme syntetiske dritten.

- Hva kan gjøres?

- Ikke noe. Hva kan vi gjøre med det? Hvem kunne ha ventet en slik sjofelhet fra den sosialistiske industriens side? Hvem kan jeg nå levere de finske sokkene til? Jeg får ikke solgt dem for en rubel en gang! Jeg kjenner vår bedritne industri! Først funderer den i tyve år, og så plutselig- pang! Og alle forretningene blir fylt opp av en drittsak av ett eller annet slag. Hvis de nå har gjort klar produksjonsapparatet, så er det kjørt. Nå kommer de kommer til å stemple ut- en million par i sekundet... Resultatet var at vi delte sokkene mellom oss. Hver av oss tok to hundre og førti par. To hundre og førti par ensartete finske kreppsokker med en heslig ertegrønn farge. Den eneste trøsten var merket "Made in Finland". Etter dette hendte det mye. Operasjon med regnfrakker av merket "Bologna". Videresalg av seks tyske stereoanlegg. Slåsskamp i Hotell Kosmos på grunn av en kartong amerikanske sigaretter. Flukt fra en politipatrulje med en last japanske fotoutstyr. Og mye annet. Jeg betalte all gjeld. Kjøpte meg anstendige klær. Flyttet over til et annet fakultet. Ble kjent med ei jente som jeg senere giftet meg med. Reiste vekk en måned til Baltikum da de arresterte Rymar og Fred. Begynte å gjøre usikre litterære forsøk. Ble far. Oppnådde en konfrontasjon med myndighetene. Mistet arbeidet. Satt en måned i Kaljajevfengselet. Bare en ting forble uforandret. I tyve år spradet jeg rundt med sokker i ertegrønn farge. Jeg ga dem til alle mine bekjente. Oppbevarte julepynt i dem. Tørket støv med dem. Puttet sokker inn i sprekker i vindusrammer. Og likevel minket nesten ikke antallet av denne dritten. Da jeg reiste etterlot jeg en haug med finske kreppsokker i den tomme leiligheten. Bare tre par puttet jeg i kofferten. De minte meg om min kriminelle ungdom, den første kjærligheten og gamle venner. Etter å ha sittet inne to år, kjørte Fred seg ihjel på en motorsykkel av merket "Tsjezet". Rymar satt i fengsel et år og arbeider som transportsjef på et slakteri. Asja emigrerte på vellykket vis og foreleser i leksikologi ved Stanford universitet. Hvilket karakteriserer amerikansk vitenskap på en meget merkelig måte.