Krasnojarsk - norsk

Krasnojarsk - en beretning om et besøk –
30. juni – 6. juli 2015

Av Zoia Aleksandrovna Nikolskaia

  • - Reiser du noe sted i sommer?
  • - Ja, til Sibir.
  • - Og hvor er det?
  • - I Russland.
  • - Å! Russland! Russland kjenner jeg. Klart!

(Fra samtale med en ung kvinne fra Syd-Iran.)

  • Knut: Men hvor er asiatene?
  • Jeg: ?
  • Knut: Her er bare russere. Dette er ikke Asia, dette er Europa!
  • Jeg: Dette er Sibir, og det er Russland.

(Fra samtale med Knut i Krasnojarsk.)

1. Hvorfor Krasnojarsk?

Sibir! Så mye i det ordet!

Under Det russiske imperiet assosierte man Sibir med kulde, bjørn i dype skoger, gull, pelser, Den transsibirske jernbane.

I Sovjetunionen også med kulde, bjørner, GULAG, det å snu retningen på elvene, geologiske ekspedisjoner, elektriske vannkraftverk, forskningsbyer, gammeltroende i de dype skoger, sterke mennesker – ”sibiraker”. Man skrev i hilsingsbrev: Vi ønsker dere sibirsk helse!

Nå, under Den russiske føderasjon, assosierer man Sibir med olje, gass og aluminium.

En gang leste jeg et eller annet sted en replikk av en sibirboer som overrasket meg: ”Hos dere i Russland …” Og dessuten hele tiden husket jeg replikken til moren til en prestekone fra Krasnojarsk: ”Sivilisasjon, den finnes i Sibir.”

Sibir deles i Vestlige og Østlige Sibir. Begge delene møtes, og skilles, i Krasnojarsk. Elven Jenisej renner midt gjennom byen, og den utgjør grensen mellom de to Sibirene. Og jeg tok en beslutning: Sommerens praktikum i år skulle finne sted i Krasnojarsk. I praktikumet deltok:

  1. Marianne Sundin Hestnes
  2. Harald Alexis Nitavskis
  3. Ole Johan Haga
  4. Knut Selheim.

2. Fotografier benyttet i beretningen

Alle foto jeg har benyttet er merket i øverste venstre hjørne med © og fotografens navn eller kilde.

3. Til Krasnojarsk via Sankt Petersburg (Spb)

Fra Oslo til St. Petersburg fløy vi med Norwegian, og derfra med Aeroflot til Krasnojarsk. Vi hadde syv timers ventetid i Spb, som vi benyttet til å besøke byen. Vi dro til Nevski prospekt, og derfra til Gården med piroger ved bredden av Gribojedev-kanalen. Siste år i Moskva ble det ikke noe av tur til Pirogi-kafe der. Pirogi-kafe på sitt tidligere sted fantes ikke, og jeg kunne ikke gi slipp på sjansen til å bespise mine studenter med piroger i byen ved Neva.

Jeg hadde en egen-interesse i Spb: å treffe igjen min skolevenninne Marina; hun arbeider i nærheten av denne kafeen. Vi var glad for å treffe hverandre – vi hadde ikke sett hverandre på noen år. Og for studentene mine burde det være interessant å se meg i en annen setting. Marina fortalte at Kazan-katedralen ble bygget like før 1812, men etter 1812 ble den så sterkt assosiert med seieren over Napoleon, at minnesmerker over feltherrene-seierherrene Kutuzov og Barklaj-de-Tolli ble plassert akkurat her. Forbi Zinger-huset, et raskt blikk på Blod-katedralen, og så til statuen av Pusjkin.

På bildet foran Pusjkin, fra venstre: Zoia, Knut, Ole, Marianne, Harald.
A description...

Etter å ha tatt avskjed med Marina dro vi tilbake til flyplassen Pulkovo.

4. Lokal tid og Moskva-tid

Solen i Krasnojarsk står opp fire timer tidligere enn i Moskva, og fem timer tidligere enn i Oslo. Det er om sommeren. Men om vinteren er tidsforskjellen i forhold til Moskva den samme – fire timer – men i forhold til Oslo seks timer. Dette er fordi Russland ikke lenger skifter til vintertid. Flyene flyr i henhold til lokal tid, byen Krasnojarsk lever med lokaltid, mens togene går i henhold til Moskva-tid. På jernbanestasjonen i Krasnojarsk er det slått opp plakat ved kassen som presiserer at tidsangivelsene er i Moskva-tid.

5. Krasnojarsk flyplass Jemeljanovo

Vi ankom flyplassen kl 04.20 tirsdag den 30. juni (i Oslo var det fortsatt 29. juni, kl. 23.20). Etter å ha mottatt bagasjen, og fått godkjenning av en betjent som sjekket nummer på bagasjen mot nummer på ombordstigningstalongen, gikk vi for å bestille taxi inn til byen. Vi var de eneste som hadde behov for taxi denne morgenen. Bestilling ble raskt foretatt og sjåføren kom umiddelbart. Morgenen var klar, den asfalterte veien inn mot byen jevn og av god kvalitet (”sivilisasjon, det er i Sibir”).

6. Veien til hotellet

Jeg hadde ikke følelsen av å være i Sibir. Jeg vet ikke en gang hva jeg forventet, men det jeg umiddelbart så, kunne jeg ha sett i en hvilken som helst annen by i den europeiske delen av Russland: menneskene var som over alt, verken høyere elle lavere, og de samme trær – bjørk-furu-lind langs veien. Flyplassen var liten, ikke større enn den jeg så i Petrozavodsk.

Taksisjåføren underholdt oss, eller snarere meg, som satt ved siden av ham, med fortellinger. Som liten badet vår sjåfør i Jenisej: vannet var rent og krystallklart, fisk svinset rett på føttene, solstråler dannet dirrende nett på vannet. Nesten som om jeg skulle fortalt om mine sommerinntrykk fra Asovhavet! Men parallellen fikk sin slutt når talen gikk over på fisk. I Jenisej fanges store mengder fisk, av typer jeg aldri hadde hørt om. Av de kjente er ørret, lake, laks, karpe, abbor, gjedde. Av ukjente husker jeg bare harr og jelets, men det ble nevnt mange flere. Harr er kjent hos oss men jelets finner jeg ikke i ordbøkene mine.

Selv under varmeperioder varmes ikke vannet i Jenisej opp til mer enn 10 grader Celsius. Dette på grunn av kraftverket, hvor omløp trekker opp lavere lag av vann som er i berøring med permafrost. Folk bader i grunnere vann, hvor det varmes opp til 18-20 grader. Der er slike viker i Jenisej. Og i dens sideelver. Den mest populære elven for bading er Bazaikha.

Over byen forekommer smog. Ledelsen har besluttet å bruke brunkull som brensel. Elektrisitet hadde man i rikelige mengder, og kull var importert, og på toppen av det hele av dårlig kvalitet. Bystyret utviste ikke nødvendig fornuft i dette spørsmålet. Sjåføren uttrykte seg enda mer konkret: ren tåpelighet.

Bilserviceverksteder gror opp som sopp etter regnvær, og det bygges stadig nye, men sovjetisk industri er helt ødelagt, ingen TV-fabrikk, ingen kjøleskapfabrikk ”Birjusa”. Aluminiumsfabrikken er i drift, den kalles i dag Rusal.

Fra bilvinduet i vår taxi så vi mange nybygg. De så ut som bolighus.

Underveis krysset vi flere ganger elven Katsja, en vestlig sideelv til Jenisej. Jenisej har mange sideelver, men de aller fleste kommer fra høyre, fra Øst-Sibir. Katsja svinger seg gjennom byen og renner ut i Jenisej, og danner med Jenisej landtungen Strelka. På denne landtungen bygget kosakker, som hadde ankommet i det 17. århundre, sin festning.

Til avskjed ga sjåføren meg en gave: en 10-rubelseddel med bilder av Paraskeva Pjatnitsas kapell, den kommunale bro og Krasnojarsk hydroelektriske kraftverk. Det første står på stedet for det tidligere vakttårn, hvor kosakkene opprettet tollstasjon og observasjonspost. Ved siden av den andre bodde vi og passerte den nesten hver dag, og uten kraftverket hadde ikke Krasnojarsk blitt milionærby.

7. Hotellet

Hotellet vårt het ”Jenisej i lys”.

A description... A description...
Bilder av hotellet fra utsiden og resepsjonen.

Da vi hadde tatt avskjed med sjåføren, så vi at å komme inn i hotellet var ikke enkelt: man reparerte inngangstrappen. Da vi litt senere forsøkte å sove, viste det seg vanskelig på grunn av støy fra trykkhammere og anleggsmaskiner.

I resepsjonen holdt en ung resepsjonsdame lenge på med å fylle ut papirer for hver enkelt av oss og etter hvert ga meg et dokument for hver enkelt til underskrift, - for meg en ny ”teknikk” ved innkvartering av en gruppe.

Etter å ha tilbrakt natten på flyet ønsket man å legge seg ned for hvile. Men mine strenge studenter mente det var best å ikke sove særlig mye nå, bare hvile en kort stund, slik at man til natten kunne sove normalt og føle seg vel neste dag. Knut la merke til at det var frokostservering frem til kl. 10, og vi ble enig om å møtes i restauranten kl. 09.30.

Straks jeg hadde tatt tingene mine ut av kofferten og plassert dem på hyllene, ringte telefonen - resepsjonistjenta oppfylte sitt oppdrag om å vekke meg. Jeg sto opp, kledde meg, og som en zombi slepte jeg meg ned i restauranten. Der hadde de andre allerede samlet seg. Kaffe hjalp meg å komme så noenlunde til hektene.

8. Første vandring

Etter frokost begynte vi å spasere. Ut fra hotellet gikk vi til venstre, det vil si mot Strelka, selv om vi denne morgenen ennå ikke visste at vi gikk akkurat dit. Vi så Elveterminalen. Eller rettere sagt, det som var igjen av fordums sovjetisk prakt. Her på bildet ser vi hvordan den ser ut i dag.

A description...
Bilde av Elveterminalen

Tidligere fortøydes båter her, folk foretok lystturer på Jenisej i hydrofoiler, levde livet. Elvestasjonen ble bygget i 1952, til å begynne med etter prosjektet laget i Moskva, men grundig bearbeidet for stedlige forhold av krasnojarskarkitekt A. M. Golubev. I 1958 fikk prosjektet sølvmedalje på en internasjonal utstilling i Brussel. SSSR tok slutt, og dermed alt som oppfordret til å beære unionen. Biler suste forbi på hovedveien, ingen stoppet, ingen hadde ærend på elve-stasjonen. For alle var godt synlig en plakat som var spikret på Elveterminalens bygg fra hovedveiens side, hvorfra Jenisej ikke var mulig å se: ”Enisej batjusjka”. Klart: Volga er matusjka, Jenisej er batjusjka.

(Volga er mor til alle elver, Jenisej er far).

Ingen folk, ingen båter. På en flytebrygge noen åpne telt-restauranter, på landgangen kiosk med kasse. Vi kom nærmere. Kasserersken ønsket den sjeldne besøkende velkommen og med største fornøyelse fortalte meg at det i sovjettiden her gikk hydrofoil-båter, og hvor man fortsatt kunne reise i dag – ikke særlig langt, og slett ikke på regulær basis. Hun fortalte også om seg selv. Hun var født i Kazan, var tatar, etter høyskolen giftet seg og dro på bryllupsreise til Krasnojarsk, som ble valgt ved å peke ut et sted på kartet i blinde, og hvor hun var blitt boende med familien sin hele sitt liv. Hvilken vakker natur det er her! Nå solgte hun billetter til båtene. Nå er der turer til Divnogorsk og til munningen av elven Mana. Værsågod. I Divnogorsk kan man møte en drosjesjåfør, han kjører dere og forteller. Her henger hans visittkort ved kassen. Skriv opp telefonnummeret.

Vi ønsket å bestille til siste dag, men av tekniske årsaker var alle reiser kansellert, kassen stengt.

Vi kom til Rezanov-løkka, betraktet statuen av hesten og ham selv. I Krasnojarsk elsker og minnes man Rezanov, fordi han døde her. I sovjettiden så jeg ikke den mye omtalte musikalen i Lensovjet-teatret ”Junona og Avosj” av Andrej Voznesenskij, derfor lyttet jeg med interesse på krasnojarskbeboernes fortellinger, og om Rezanov og den sydamerikanske skjønnhetens forelskelse, som hadde vært trofast mot ham hele livet og avsluttet sine dager i kloster, og om japansk fengsel, hvor han utarbeidet den første i verden en russisk-japansk ordbok, og om hvor talentfull og dristig han var.

Vi krysset hovedveien og befant oss ved inngangen til Vantovyj eller Vinogradov-broen. Den ble bygget på 70-tallet, og den knytter sammen byen og Tatyshev-øya, hvor byens innboere bader og soler seg, puster inn den friske skogsluften, driver med sport og plukker bær og sopp. Den unge damen til venstre i høyre bilde går i retning mot Tatyshev. På høyre side av samme bilde, fra venstre: Knut, Marianne, Ole, Zoia.

A description... A description...

Selv om Krasnojarsk er en millionby, virker den ikke overfylt av mennesker. Ikke bare jeg ble oppmerksom på dette: også Knut la merke til denne eiendommelighet. Dertil hadde Knut ventet å se folk med asiatisk opphav. For dette er det bedre å dra til Moskva.

Etter å spasert til fots frem og tilbake over Vantovyj-broen, hvor man for øvrig kunne brukt sykkel, som ble leiet ut på begge ender av broen, gikk vi videre på Strelka forbi statuen av Rezanov. Og kom til Prospekt Mira.

Byen lå opprinnelig (bare) på den ene bredden av Jenisej. Da Nansen kom til Krasnojarsk i 1913, skrev han i sin dagbok: ” Krasnojarsk lå vakkert til på Jenisejs venstre bredd, i dalen som omkranser byen.” Men i dag ligger største del av byen på høyre, det vil si østre bredd. Der finnes også verdens lengste gate Krasrab (Krasnyj rabotjsij = Rød arbeider). Fjellene som Nansen så, kunne vi se fra rommene på hotellet og når vi spaserte, og fra bussvinduet. Fjellene heter Sajan-fjellene.

Det var uutholdelig varmt: 34 grader, kanskje enda varmere. Asfalten ble myk.

A description...

9. Biser og baran (Perler og vær)

Det nærmet seg lunsjtid. Det var på tide å finne et sted å sette seg ned. På Prospekt Mira, hvor vi hadde spasert temmelig lenge, viste det seg til venstre et sted uten navn, kloss inntil en stor restaurant. Dette viste seg å være sommerterrassen til restauranten ”Biser og baran”, med retter fra usbekisk og georgisk kjøkken. Rett frem på steingulvet sto bord til seks personer, i taket snurret ventilasjonsvifter, som fra tid til annen sprøytet vann – servitørenes oppfinnelse. ”Ellers kunne vi ikke holde ut vår økt i denne varmen”, - forklarte den vennlige unge damen som ønsket oss velkommen nær inngangen, hvor der var plassert et bord med noen vaser. Dette var hennes arbeidssted. Hun måtte stå der hele tiden i sin nasjonaldrakt. Menyen besto av mystiske østlige ord, innimellom noen kjente: plov, kebab og tabaka. Tabaka var ikke laget av kylling men av lam. Av tidligere viste ord var i tillegg ”sjaurma” – jeg husker dette fra kioskskilt i Moskva.

Knut ønsket øl av merket ”Sibirsk korona”, men det hadde de ikke, så man bestemte seg for tsjekkisk. Jeg drakk mokhito. Det hadde peppermyntesmak og var kjølig.

10. Første vandring: fortsettelse

Etter å ha styrket oss fortsatte vi å utforske Prospekt Mira og bygningene langs gaten. Bygningene var stort sett fra 19. århundre, mange med avskallet stukkatur, og med skadet murstein.

Prospekt Mira er den midterste av de fire sentrale gatene som er parallelle med hverandre og med Jenisej, og som vi utforsket grundig i løpet av den uken vi oppholdt oss i byen. Disse gatene er, regnet fra Jenisej: Adreij Dubenskij-gaten, hvor vi bodde og som var nærmest Jenisej, Prospekt Marksa, Prospekt Mira, og tilslutt lengst borte, Lenin-gaten.

Så langt jeg forstår, var sovjettiden byens blomstringstid. Man bygget det elektriske kraftverket, førte fram jernbanen, bygget store statlige industribedrifter, åpnet et universitet og andre høyskoler. Men skjønt heller ikke i dag føler byen seg dårlig. Knut bemerket at det bygges mye. Og servicestasjoner som vokste opp som paddehatter, som vår sjåfør hadde poengtert, vitner ikke om fattigdom.

Nansen i Krasnojarsk ble vist ”Katedralen til Kristi fødsel, høye klokketårn og gullforgylte kupler som kunne ses fra alle steder i byen”. Katedralen ble oppført i 1861 av den samme arkitekten Konstantin Ton, som bygget Kristi frelser-kirken i Moskva. Krasnojarsk-maleren Vasilij Surikov malte/laget fresker i kirken i Moskva, for hvilket han ble tildelt tsarens diplom. Frelserkirken i Moskva ble sprengt i 1931, men Kristi-fødselkirken i Krasnojarsk delte samme skjebne i 1936, fordi etter vedtatt generell utviklingsplan skulle alle oppførelser vitne om sosialismens storhet, en oppgave kirken dårlig maktet.

Her er hvordan den sprengte Fødselskirken så ut på bildet:

A description... A description...

På stedet hvor kirken sto er i dag bygningen for Krasnojarsk fylkesadministrasjon. På oppslaget som vitner om dette er Krasnojarsk sitt symbol: på rød bunn en gyllen løve med gullgraverspade og jordbruksegl, som ikke bare kroner hodet til løven, men hele symbolet, som skal avspeile betydningen av Krasnojarsk for hele Russland.

11. Fontenen ”Sibirs elver”

Første dagen kom vi ikke så langt som til administrasjonsbygningen, for vi dreide av fra Prospekt Marksa, deretter til Teaterplassen, hvor vi oppdaget ”Sibirskaja korona”, som Knut hadde etterlyst, men nå uten Knut, som hadde gått sin egen vei allerede midt på Prospekt Mira. Overskriften ”Sibirskaja korona” lokket fra innskrift på alle parasollene over kafébordene. Kafeen, som lå rett på asfalten, hadde intet mindreverdighetskompleks til tross for nærliggende administrasjon, hotell ”Krasnojarsk”, som med sin enorme størrelse minnet om hotell ”Rossija” i Moskva (som ble demontert for noen år siden), operateatret og fontenen ”Sibirs elver”. Og hva skulle en ha mindreverdighetskompleks for? Selv om disse objektene er av stor betydning for byen, og skulle danne en slags arkitektonisk enhet, ble de plassert så langt fra hverandre, og størrelsene er så uproporsjonale i forhold til hverandre, at ikke bare ”Sibirskaja korona” kunne få plass der, men også andre objekt. For eksempel restauranten ”Von Baron”.

På tross av betegnelsen, fremstiller fontenen ikke alle elver i Sibir. Man finner ikke skulpturer for Lena og Ob, for ikke å snakke om de mange mindre elvene. Betegnelsen

”Jenisej med sideelver” ville bedre reflektere det som skulpturene fremstiller:

  1. Elven Angara, som forbinder Jenisej med innsjøen Bajkal
  2. Elven Tunguska
  3. Elven Katsja, som vi krysset på veien fra flyplassen, og som er den venstre sideelv
  4. Elven Khatanga
  5. Elven Bazaikha, som vi kjørte forbi da vi reiste til Øst-Sibir på høyre bredd, og hvor man badet
  6. Elven Mana, hvortil det av og til gikk båt
  7. Elven Birjusa, som etter oppførelsen av kraftverket dannet fjorden Birjusa og knyttes til Jenisej gjennom denne fjorden og Krasnojarsk-sjøen.

Fontenen ble bygget i 2005. Den er lik trappen i et badekar, eller et badekar med trapp i bunnen. I størrelse er fontenen nokså beskjeden på Jenisejs store bredd, og er adskilt fra Jenisej med trapper, med en gate, enda en trapp og promenade med restauranter.

Ovenfor fontenen ligger Teaterplassen med en søyle med en skulptur av Apollo på toppen.

Teaterplassen – det er det kjempestore hotellet ”Krasnojarsk”, med fasade som vender mot Jenisej, og til venstre, med siden mot Jenisej, teatret for opera og ballett. Til høyre for hotellet administrasjonsbygningen, med et enda høyere bygg for forretningssentret ”Europa”, som synes å ha vokst inn i administrasjonens vegg, og med det stedlige ”Big Ben”.

Hvis man går fra Jenisej mot hotellet ”Krasnojarsk”, ser man midt i ”badekaret”/á la badekar først en bronseskulptur av en skjegget kraftig plugg med et seilskip i hånden. Litt lenger oppe, fortsatt midt i badekartrappen, en poserende jente. Det er Angara. Ved siden av trappen står seks jenter – seks elver: tre til høyre og tre til venstre, noe som ikke stemmer med virkeligheten. Det er bare Katsja som er på venstre side. På sokkelen under hver skulptur er skrevet hvilken elv hun symboliserer.

A description...

Inspirasjonskilden til skulpturene i Krasnojarsk kan man se i de store søylene med gallionsfigurer i St Petersburg, på Vasilevskij-øya, som symboliserer fire elver: to sydlige – Dnepr og Volga, og to nordlige – Neva og Volkhov. Alle disse elvene er kortere enn Jenisej. Men hvor mye enn de store og pompøse de antikke skulpturene på Vasilevskij-øya er, like beskjedne er de bondske skulpturene ved fontenen i Krasnojarsk. Der er det stolthet og intellektets kraft som seirer over kaos, mens her i Krasnojarsk ble det som det ble, uten spesielle hensikter og visjoner.

Her er stedet for alt og alle, og det vil det være lenge. Den skapende energien er det mye av, rommet til å anvende kraft og styrke er mange ganger større. Verdt å legge merke til at de forskjellige bydelene i Krasnojarsk ligger mer enn sju km fra hverandre. Mellom dem – skog og atter skog.

12. Den følgende dag …

A description...

Den følgende dag hadde vi planlagt tur til Krasnojarsk-sjøen, men vi gikk først til supermarkedet Kasnyj jar, som Marianne hadde oppdaget nær hotellet. I likhet med Jelisejevskij på Tverskaja-gaten i Moskva, var Krasnyj jar åpen 24 timer i døgnet alle dager, også i helgen, og uten lunsjpause.

Tomatene og agurkene var søte, frukten saftig. Den kvelden vi var der, plasserte en kunde hunden sin i trillevognen og førte den gjennom de forskjellige avdelingene og fylte opp trillevognen mens hun inviterte hunden til å godkjenne sine valg. Ingen i forretningen ble sjenert eller opprørt. Den lille hunden oppførte seg rolig, luktet høflig på de varene vertinnen overrakte den, tilsynelatende vant med gå i butikken.

13. Hotellet ”Jenisej i lys”

Den første natten bestemte vi oss for å gå til sengs tidlig. Men det var vanskelig å sovne, på tross av at vi ikke hadde sovet i over et døgn.

Rett utenfor vinduene var det bilvei, og støy fra trafikken var konstant. Man kunne lukke vinduet slik at en nesten ikke hørte støyen. Men da ble det lummert, ingensteds å gjøre av seg Men air condition forutsatte ikke konstruktørene. Kanskje tenkte man som stereotyper: Sibir – der er det kaldt, og air condition er en unødvendig utgift. Likevel, i alle dagene av vårt opphold varierte temperaturen mellom 30 og 34 grader. Så det er også Sibir!

Om nettene levde hotellet opp til sitt navn: Lyktene fra begge sider speilet seg i Jenisej. Fullmånen lyste så klart at selv ikke tykke gardiner hjalp meg.

A description...

14. Studier

Hver dag bortsett fra ankomstdagen startet med russiskstudier. Som vanlig på reiser delte jeg deltakerne i to grupper: de mindre viderekomne og de mer viderekomne. Den første besto av Marianne, som nettopp hadde tatt eksamen på elementært nivå (A1), og Harald, som først i april begynte å studere, og hadde gått glipp av mange timer, og som var midt i min lærebok ”Lær russisk, del A”. Vi arbeidet med hvislelyder – det er de som alltid er vanskelig for utlendinger og øving og repetering skader aldri. I slutten av uken uttalte begge følgende utmerket:

Stemt variant av sj-lyden og lys og ustemt variant av sj-lyden, som det trengs å skille mellom, for sier man den ene i stedet for den andre, risikerer man enten å bli misforstått eller å bli ufrivillig morsom.

Den mer viderekomne gruppen besto av studentveteranene Ole og Knut og startet umiddelbart etter den første, fra 09.00 til 10.00. Vi pratet om det vi hadde bestemt oss for å se senere samme dag, og leste tekster om det vi hadde sett, diskuterte det vi hadde lest og sammenliknet med det vi hadde sett. På den måten ble vi bedre forberedt til det vi hadde planlagt for dagen, og også forsto bedre det vi hadde sett dagen før. Ett spørsmål var fortsatt åpent, det vil si ikke forstått: hvordan virket skipsheisesystemet med skinner ved kraftverket. Hvordan dette fungerte forsto vi ikke, selv om vi lyttet oppmerksomt på forklaringen til guiden i museet, og på vår guide Vera Pankratovna. Ikke en gang en video på You-Tube løste spørsmålet, hvordan fartøy flyttet seg fra en side av demningen til den andre uten sluser, men med heis og skinner.

Pause for meg mellom timene forutså jeg ikke, men jeg følte ikke noe problem med det. Timene forgikk i mitt hotellrom. På bildet ser vi meg selv, Harald og Marianne.

A description...

15. Frokost

Vi spiste frokost på hotellet hver dag. Jeg kl. 07.30, de andre til forskjellige tider. På hverdagene var der svensk bord, hvor der var, i tillegg til vanlige oster, pølse, brød, piroger med kål og med poteter, også varme retter, som jeg mer assosierte med middag enn med frokost. På lørdagen klaget folk over mangel på juice og melk. I helgen var der ikke svensk bord, man måtte gå til disken og bestille.

16. Krasnojarsksjøen. Skipper Aleksej

Vår første ekskursjon var cruise på Krasnojarsksjøen med avstikker inn i Birjusa-fjorden.

Både sjøen og fjorden ble dannet som resultat av byggingen av Krasnojarsk kraftverk. Frem til sjøen og tilbake hadde vi minibuss med sjåfør med navnet Ivan. Turen tok 40 minutt hver vei. På tross av air condition var det temmelig varmt i bussen. Ivan kastet ikke ord ut i luften, og utførte sin jobb nærmest stumt. På den annen side viste skipper Aleksej på yachten som vi seilte med på sjøen, seg å være interessert i dialog og ønsket å få alle til å prate.

A description...

Han begynte med å si at russere kan man ikke seire over, man tar ikke russere med noen som helst sanksjoner. Sanksjoner? Hva gjør sanksjoner? ”Hunder gjør, karavanen fortsetter”. Hvis man presser oss, oss russere, skutter vi oss og blir hardere. Hvis man behandler oss mildt, blir vi mildere. Alle er redd oss, og det er fordi alle ser på sin TV og ikke forstår at det er propaganda. Er dere redd russere? Han stilte spørsmålet til hver og en. Ingen var redd. Og vi også ser på TV, men vi bruker hodet i tillegg, fortsatte Aleksej. Vi ønsker å være venner med Europa. Hva skal vi dele? Vi utfyller hverandre, hos oss i Russland er all mulig rikdom, hos dere i Europa er sivilisasjon. Alle normale mennesker ønsker å leve normalt. Jeg f.eks liker vesteuropeere til og med bedre enn russere. Dere er mer kultiverte, dannede. Som alle normale mennesker ønsker jeg absolutt ikke krig, men hvis hjem og familie blir truet, vil jeg forsvare meg. Ellers ønsker jeg å leve fredelig, motta gjester, reise på besøk til andre, se hvordan de lever, og vise hvor vakkert det er her, i Sibir.

Utsikten som åpnet seg for vårt syn var virkelig storslått: høye bredder, gjennomløpende grotter som følge av karst[2], som en kan seile og svømme gjennom som gjennom en port, furuskog.

A description...

17. Bjørn på gaten

Utlendinger tror ofte at bjørner streifer omkring i gatene hos oss i Russland – slik begynte Aleksej en historie. Det kom en gang noen amerikanere til oss. For å gjøre forretninger. Man tok dem til Zjeleznogorsk. De gikk på kafé. Drakk øl. Pratet sammen. Og de sa at de hadde hørt rykter om at i Russland spaserte bjørn i gatene. Men en 45 år gammel russer som var sammen med dem sa: ”Se på meg, jeg er 45 år gammel, og jeg har aldri sett bjørn spasere på gaten. Levende bjørn har jeg bare sett i dyreparker”. OK. Greit. Så har mannen ikke sett bjørn i gatene. Ferdig med det. Man drakk og spiste, og gikk så ut på gaten. Og møtte en bjørn.

18. Kinesere på båten

En gang seilte jeg med kinesere. De var mange, snakket hele tiden sitt eget språk, bare en snakket et gebrokkent russisk. Så seiler vi, de spiser, de ser seg rundt, prater støyende på sitt eget språk, smiler. Plutselig ble de stille. Bare en snakket – og tidde, og så ”bu-bu-bu-bu”, alle lyttet oppmerksomt, og etterpå i kor ”okho!”, etterpå han alene, så igjen ”bu-bu-bu-bu”, og igjen i kor ”okho!” Jeg tenkte at de sikkert ber før maten, nå skulle de spise. Men nei. De sitter rolig. Nå spør jeg denne ene som kan russisk: ”hva var dette?” Og han svarer. ”Her er slik en skjønnhet, så vi takker Gud for at han brakte oss hit, for at han ga oss sjansen til å se slike vakre fjell, slik en vakker sjø, slike vakre grotter.”

19. ”Livet er konge” og bjørnen

En gang kom en gruppe unge menn av typen ”livet er konge”, med halskjede rundt halsen og øl i hånden, og ba meg bringe dem til bukten på torsdagen, og tilbake på mandag. De krabbet lenge rundt oppå båten, noe som var litt brysomt for dem. Jeg brakte dem dit de skulle. Allerede i grålysningen på fredag ringte plutselig mobiltelefonen: ”Aleksej! Hent oss herfra!” Jeg drar. Jeg ankommer, og alle sitter i vannet og skjelver. På et øyeblikk var de samlet på yachten alle som en og sa: ”Fort, fort, bort herfra!” Det hadde seg slik. De hadde funnet seg til rette, et lite bål, kjøtt på spyd, øl. De pratet livlig, men så stilnet praten, de ser – bak dem en bjørn som iakttar på dem. De gikk nærmere vannet. Bjørnen gikk sin vei. De ble glade og fortsatte å spise. Plutselig ser de – bjørnen er kommet tilbake, men ikke alene. Den har brakt med seg en kamerat. Og sammen nærmer de seg måltidet, godgjør seg med kjøtt på spyd, snuser på ølflasker. Spørs om vi selv nå blir bjørnenes kjøtt på spyd, tenkte våre kamerater, så til mobilen – ringte meg, og fortest mulig ut i vannet. Der plukket jeg dem opp.

Vi hadde kjøpt mat i ”Krasnyj jar” kvelden før, og vi hadde lunsj på yachten. Ole viste oss sitt oppsiktsvekkende innkjøp – en pakke med 270 % kjøtt:

A description... A description...

Vi spiste og seilte videre. Men solen er ikke til å spøke med. Marianne beskyttet seg med krem, og jeg med skjerf.

20. Karaulfjellet, Paraskeva Piatnitsas kapell

Etter seilasen på Krasnojarsk-sjøen bestemte vi oss for å besøke kapellet på Karaulfjellet, hvor kosakker tidligere engang utførte en vakttjeneste.

Det ble besluttet å bestille taxi til kl. 18.00. Straks vi kom tilbake fra turen på Krasnojarsksjøen ba jeg jenta i resepsjonen bestille taxi, klokken var da 16.00. Jenta lovde å gjøre det. Da vi møttes kl 18 var der ingen taxi. Vi ventet en halv time – fortsatt ingen. Da begynte en annen kvinne i resepsjonen å ringe et annet taxi-selskap. Etter 15 minutt kom en taxi, men ikke den vi ventet på. Vi trengte en for fem personer, og denne kunne bare ta fire. Da sa Knut og Ole at de går på bena. Og jeg, Marianne og Harald, satte oss i taxien, og kom til det kapellet, som er framstilt på 10- rubels pengeseddel.

Marianne gikk inn kapellet, og jeg etter henne. Inne i kapellet vasket en tatarkvinne. Og ikke en sjel utenom. Marianne ba meg hjelpe henne med å kjøpe et ikon med hennes navn. Jeg spurte tatarkvinnen, hun satte fra seg bøtten med vann og svaber; hun oste kraftig mot meg av vin og sprit. Etter å ha hørt at Marianne og Maria er ett og samme navn, begynte tatarkvinnen å lete, men det var ikke lett for henne å gjennomføre letingen. Hun klarte det på en eller annen måte, og Marianne kjøpte en hel haug med suvenirer.

Utsikten mot byen fra dette høye stedet var flott. Jeg og Harald lette på kartet etter det vi hadde sett fra fjellet og vurderte om vi hadde vært der og der, eller ikke.

A description...

Mens vi satt der, kom mot meg en 40-50 år gammel mann som så ut som en uteligger og sa: ”Mamma! Gi meg en kopek!” Harald fant raskt noen penger og ga til mannen. Mannen gikk likevel ikke sin veg og fortsatte hårdnakket å kalle meg mamma, til jeg ble lei av det og sa til ham: ” Jeg er ikke mamma for deg”. Han ble værende en stund men kalte meg ikke lenger mamma. Han minte meg om en episode som hendte meg på en båt fra Petrozavodsk til Kizji for 17 år siden. Da jobbet jeg som tolk for norske snekkere og arkitekter som deltok i et norsk-russisk prosjekt, nemlig å restaurere flere kapell i Kenosero i Arkangelsk fylke. Alle mine nordmenn var kraftige og godt voksne menn, noen til og med helskjegg, hvori man kunne se gråstenk. Vi satt alle ved siden av hverandre midt i båten. Billettrisen kom. Jeg ga henne penger. Hun spurte: ”Er det for deg og for barna?”

A description... A description...

Det var allerede begynt å mørkne. Jeg forsøkte å bestille taxi på telefonnummer som Harald fant på Internet ved hjelp av sin i-phone. Men å få taxi den kvelden lyktes oss tydeligvis ikke: ringing – ”ikke legg på”, musikk, forbindelsen brutt. Og slik flere ganger. Nå, dette var ikke noe å gjøre med det. Vi gikk på våre ben. Ole og Knut, som allerede var erfarne og kjente med veien, viste oss hvor vi skulle gå.

21. Kraft bar

Etter å ha kommet ned fra høyden kjente vi at vi ble sultne. Det var allerede blitt sent, og det var ikke lett å finne et sted hvor det var mulig å spise. Til slutt så vi et etablissement med navnet ”Kraft bar”.

I første etasje viste det seg å være en kafé uten alkoholservering, som serverte kaffe, kaker, sandwicher og salater, mens i underetasjen var en virkelig øl-bar. Ikke-alkoholkafeen og øl-baren samarbeidet, slik at en i øl-baren kunne bestille mat fra kafeen, mens en i kafeen ikke kunne bestille øl. Bestilling nede tok man imot ved bardisken. Bartenderen, etter å ha tatt imot bestilling, ga den videre til ”ordonnansen”, som fra tid til annen kom ned fra den øverste avdelingen, og maten viste seg etter et temmelig stort antall minutter på bardisken, og bartenderen ga den til kunden på det forutbestemte bordet. Et slikt komplisert system!

I ”Kraft bar” var der, foruten oss og bartenderen, et par tre besøkende, som det å sette seg gjorde de ikke, men dels sto ved bardisken, dels beveget seg rundt nær baren. En av dem, i rosa skjorte og mørkeblå shorts, spurte hvor gjestene kom fra. Jeg svarte: ”Fra Norge”. ”Veldig bra” – sa han og kom bort til oss og foreslo å heve ølglassene til en skål for vennskap. Forslaget ble fullført. Så hørte han at Harald bestilte sandwich med majones. Dette fikk ham til å fortelle Harald at majones skal man ikke spise, av majones får man opphopning av kollesterol i organismen. Idet han tar sykkelen sin og forlater baren, rådet han oss til å passe på helsa, avstå fra majones og gå på bena.

22. Столбы – ”stolpene” (se definisjon i punkt 22.2)

Først tenkte jeg slik: Vi greier oss alene, uten guide. Klipper er klipper. De er til å se på.

A description...
Bildet viser inngangen til naturreservatet. Knut fortsetter alene uten å vente på transport.

Jeg benyttet meg av dette rettidige forslaget. Knut gikk videre på sine ben, mens vi gjenværende avventet bilen med guiden Igor Viktorovitsj, og vi beklaget ikke dette det minste. Igor Viktorovitsj fortalte oss mye interessant, som vi aldri hadde blitt kjent med uten hans bistand. Han selv hadde for øvrig en interessant bakgrunn.

22.1 Igor Viktorovitsj

En ungarer som kom til Krasnojarsk med en tsjekkoslovakisk armékorps i 1918, han var såret og kom på sykehus, hvor det samtidig havnet en kinesisk kvinne. Disse to forelsket seg i hverandre og ble oldefar og oldemor til Igor Viktorovitsj. Bestemoren giftet seg med en aserbadsjaner.

Igor Viktorovitsj ble født og vokste opp i Krasnojarsk, blant fjellklatrere (stolbister ble disse kalt her), men han regnet seg ikke som en av dem. Ikke alt i deres filosofi hadde han sans for. Igor Viktorovitsj var ikke enig i fjellklatrernes syn på stolb, som for eksempel tillot at man slo inn spiker når man får lyst å klatre på en slik måte, at uten spiker lar det seg ikke gjøre. Igor Viktorovitsj er for at klippene skulle være for seg og spikrene for seg. Han kalte det stolbistisk egoisme når man brukte spiker.

22.2 Stolby, stolper, stolbister

Stolp – er et gammelrussisk ord. Med ordet er forbundet forestillinger om helgener, som vil fjerne seg fra verden for å komme nærmere Gud. Når disse hadde slått seg ned på en stolp – en klippe, ble de stolpniker.

Slik betyr stolp med ”p” på den ene siden en klippe, og på den annen side er symbol for menneskets søken etter høyeste mål i livet – det å bli ett med Gud. Det er mulig når mennesket styrer sitt livs skip i det leiet Guds finger peker, og bevegelsen dit bringer det mot det ønskede mål. Disse ord ble ikke fremført av Igor Viktorovitsj, men jeg tror ikke han skulle protestere mot dem.

Krasnojarsk Stolby var, ifølge Igor Viktorovitsj, først stolper med ”p”, dvs. ikke bare klipper for sportslig aktivitet, men de har i tillegg en åndelig verdi. Og denne verdien er å bli ett med naturen på en varsom og kjærlig måte. Etter å ha blitt Stolby med ”b” mistet de ikke denne åndelige dimensjon for klippeklatrere i Stolby. Varsom kjærlighet til naturen – det er fjelklatrernes/stolbistenes første bud.

Andre bud – det er klatring uten sikring. En stolbist/fjellklatrer lar ikke være å bruke sikringsutstyr fordi han er selvmorder, men fordi han har studert omhyggelig alle sprekker og fordypninger (kalt ”lommer” av stolbistene) som blir valgt for klatringen av stolben (klippen), idet han bruker de naturlige reserver i egen kropp, kan disse to virkemidler benyttes uten andre utenforstående instrumenter. Bare stolbistens kropp og stolben – intet annet imellom.

Men selv om nakne stolbister kanskje fantes (i alle fall klatret man barføtt – om dette fortalte Igor Viktorovitsj), på kroppen har stolpisten en spesiell påkledning. Ved stolbismens morgenrøde hadde stolbistene kalosjer på bena, og linlerret tjenestegjorde som tau. Stolbistene er meget dyktige, og de trener stadig.

22.3 Minnested

A description...
Uten gitar er stolpisten ikke stolpist. Forklore finnes også her. Sant å si kan vi ikke skryte av vårt bekjentskap med eksempler på stolbiklatrernes diktning.

22.4 Stolbene – skulpturer dannet av naturen

Stolbene er størknet magma, som er bearbeidet av sol, vind og vann gjennom millioner av år. Også i dag fortsetter de å endre seg under påvirkning av naturlige fenomener – snart faller et stykke ned som følge av jordskjelv, snart en hel stolb deformerer seg, snart faller stein ned og setter seg fast mellom stolber.

Det siste for eksempel, skjedde for ikke så lenge siden, og dannet komposisjonen Løveporten.

!A description... A description...

Følelsen av å være i Sibir kom til syne første gang i Stolbene, da jeg virkelig så svært høye trær. Til og med høyere enn i USA. (Før dette så jeg så høye trær bare der).

22.5 Det mest vanlige dyret

Igor Viktorovitsj fortalte at der var mange bjørner i nasjonalparken – mer enn det som skal være, fordi som følge av branner i naboområdet, flyttet bjørner til parken. I nasjonalparken finnes ulv, ekorn, elg, hare og burunduk[3]. Jeg som til nå hadde oversatt alt som Igor Viktorovitsj sa, snublet og gikk i stå. Aldri i mitt liv hadde jeg sett en burunduк og visste ikke hva den het verken på norsk eller engelsk. Det er et meget alminnelig gnager, forsøkte Igor Vitorovitsj å hjelpe meg. Jeg gjentok hans forklaring. ”Å – sa Harald – dette vet jeg. Da jeg studerte i USA, i staten Oregon, løp de rundt ute, der var de svært vanlige. Det er pungrotte (eng. possom). Igor Viktorovitsj repliserte til dette: ”Nei, det er ikke pungrotte. Her er det fullt av burunduker, jeg skal vise dere”. Men å vise oss en burunduk lyktes ikke Igor Viktorovitsj. I løpet av hele vår mangetimers ekskursjon så vi ikke en eneste burunduk.

A description...

Da vi neste dag dro til Divnogorsk, og vår guide Vera Pankrotovna begynte å vise oss foto av krasnojarske dyr, spurte jeg henne: ”Har du ikke foto av burunduk?” Hun ventet ikke dette spørsmålet: ”Jeg tok ikke med det, fordi den er så vanlig!”

Jeg fikk øye på en burunduk på bredden av Jenisej nær kraftstasjonen. En liten gnager med fem striper på ryggen som løp fra stein til stein. Ingen av oss rakk å fotografere den. Jeg fant foto på Internett. Nederst på forrige side er den, burunduken, det stripete ekorn, som en ”innfødt” og så vanlig for sibirfolk, og så eksotisk for meg.

22.6 Hvorfra oppsto stolbisme

I det 19. århundre kjøpte en kjøpmann en elv, som i dag er mer som en bekk, idet han tenkte at i den finnes gull. Gull fant man ikke, og han begynte å utnytte området til jakt. Han gikk gradvis oppover langs bekken og så klipper. Han jaktet ved klippene og begynte å gi nummer til klippene: første, andre, tredje, fjerde. Han jaktet blant klippene og merket av numrene. Lenger enn til den fjerde kom han seg ikke. Disse fire numrene er bevart for disse klippene helt til i dag.

Så begynte folk å komme på piknik, til spaserturer. Og alle øvrige klipper har fått talende navn – ved assosiasjon fra utseende av deres silhuetter: Fjær, Kongeørn, Bestemor og Barnebarn, Bestefar. Den enkleste av disse voksende steiner fikk navnet Slon (slon = elefant). Opprinnelig var navnet Sklon (sklon = skråning), ”k” ble borte, og vi fikk ”slon”, elefant.

22.7 Elefanten

”Slon” er i dag en trenings-stolb. Og vår Harald klatret opp, hvoretter Igor Viktorovitsj erklærte ham stolbist, noe som ga hele gruppen rett til å fortsette videre inn i nasjonalparken ”pykhkom”. ”Pykhkom” betyr tungpust

A description...

22.8 Bestefar-klippen – ”дед”

Igor Viktorovitsj bragte oss til ”Bestefar” og sa at vi alle skulle klatre opp på skulderen til bestefar.

A description...

23. Bøker om Krasnojarsk i Krasnojarsk

Da vi kom tilbake fra stolbene, dro Ole og jeg ikke til hotellet, men gikk for å finne forretningen Akademika, hvor Marianne hadde kjøpt brosjyren om stolbene kvelden før. Vi fant forretningen, men brosjyren om stolbene hadde de ikke. Marianne hadde tydeligvis kjøpt siste eksemplar. Men vi fant allikevel noen kart.

Vi gikk til en annen bokhandel, ”Tsjitaj-gorod” (”Les-byen”). Der fortalte de stolt at de var filial av en Moskva-forretning og at der var intet om Krasnojarsk hos dem.

Da jeg påfølgende dag var i Krasnojarsk fylke-museet, oppdaget jeg en kiosk der med en hel haug utgivelser om Krasnojarsk fra sovjettiden. Men å få kjøpt noe var umulig, forklarte den kvinnelige museumsansatte meg, fordi museet og kiosken var adskilte enheter. Kiosken hadde allerede vært stengt en time, og museumsarbeideren hadde ikke tilgang til kiosken, og til kasseapparatet.

24. Elg og laks

Ved å gå gjennom brosjyren i hotellet over byens restauranter så vi navnet ”Elg og laks”, og vi bestemte oss for å gå dit. Når det står ”Elg”, må det bety kjøtt av et stedlig vilt dyr, tenkte vi. Men akk! Kjøttet var bare av høne. Til gjengjeld var laks til stede på menyen.

En må si, at på tross av dype skoger, hvor mange forskjellige dyr vandrer rundt, og elver full av fisk, på menyene til restauranter og kafeer finner man bare et standard utvalg av kjøtt- og fiskeretter. Kjøttretter av okse, svin og høns, fiskeretter av laks. Av og til retter med tunfisk.

Å betale for bestillingen på ”Elg og laks” viste seg å ikke være enkelt. Prisene på menyen ble vist fra en beregning, at kunden får et diskontokort (avslag), dvs. den prisen som står på menyen, og det man virkelig må betale var i komplisert forhold seg imellom. Til syvende og sist ble det foreslått ett diskonto-kort for alle, og for hver bestilling ble det beregnet en til to rubler. Siden vi var fem, på vårt kort ble det samlet maksimum 10 rubler. Restaurantbordet og sitteplassene var plassert høyt over gulvet, på en metallisk konstruksjon, slik at det var nødvendig å streve for å komme inn til sin sitteplass. Servitørene hadde ikke rett til å ta imot bestilling fra de som satt ved bordet og til å motta drikkepenger.

A description...

25. Russiske jernbaner

Siden det hadde vært umulig å bestille taxi til og fra kapellet, førte det oss til tanken at det ville være mer pålitelig å benytte offentlig transport til flyplassen. Vi dro til jernbanestasjonen for å finne ut om bussen, som gikk derfra til flyplassen. Det viste seg at flybussen tilhørte et privat firma og brukte to timer til flyplassen, og at den i tillegg gikk fra byen ganske tidlig. Dette likte vi dårlig. Vi hellet mer og mer til å måtte finne en taxi, på tross av den dårlige erfaring vi hadde hatt. I samme øyeblikk oppdaget Marianne en kiosk merket ”Taxi bestilling”. Bestilling ble foretatt, mobilnummeret til sjåføren skrevet opp, og vi, lykkelige og tilfredse med oss selv, gikk til køys.

A description...

26. Divnogorsk, Fiskenes konge, Krasnojarsk elektriske vannkraftverk

På fredag dro vi på ekskursjon til Divnogorsk. Vår guide var Vera Pankratovna. Hun overrasket meg, for det første med at hun ikke hadde med foto av burunduken – det mest eksotiske dyr, og for det andre med at hun ringte meg den påfølgende dag. Hun ringte fordi jeg hadde stilt to spørsmål, som hun ikke hadde hatt svar på. Etter ekskursjonen sparte hun verken på tid eller krefter for å finne svar, og derfor ringte hun meg for å fortelle om det.

Men ikke bare Vera Pankratovna ringte. Også Katja ringte, en ung dame som var min kontaktperson på turistkontoret ”Sajans ring”. Katja spurte hvordan vi likte turene vi hadde bestilt hos henne, og hvordan den funksjonshemmede damen (hun mente Marianne) hadde opplevd turen. Første dagen i vårt krasnojarske liv insisterte Katja på at jeg skulle møte opp personlig på turistkontoret. Hele gjengen (minus Knut) gikk dit, og jeg underskrev kontrakt om de tjenester vi skulle få, hvoretter Katja fikk betaling for ekskursjonene.

Første stopp på vei til Divnogorsk var en utsiktsplass med et minnesmerke om et verk av den stedlige forfatteren Astafjev, ”Fiskenes konge”.

A description...

Vera Pankratovna fortalte at verket var på 24 sider og kunne leses på Internet. Hun fortalte om Astafjev at han var en rett fram person som ikke sjenerte seg for å bruke direkte ord og uttrykk. Og hun fortalte også at han var ved fronten hele krigen. Til dette spurte jeg på hvilken front. Dette var mitt første spørsmål, og svaret fant Vera Pankratovna først ut etter jobben. Og nå vet jeg det: Første ukrainske front.

Andre stopp var byen Divnogorsk – spisesalen der. Om denne spisesalen fortalte jeg mine studenter samme dag som jeg besluttet å innvie dem i min plan om tur til Krasnojarsk. De husket godt at Divnogorsk ble opprettet i forbindelse med byggingen av det elektriske vannkraftverket, og at helt til denne dag eksisterer spisesalen her, og maten, og inventaret, og servicen, helt som i sovjettiden. Og det stemte. Alt var akkurat slik som jeg hadde beskrevet. Bare at den enorme salen nå var tom for folk, bortsett fra oss. Og alt var ekte: ikke-smilende kvinner, slitne, bak serveringsdisken, aluminiumskar med suppe og borsj, og salatskåler på disken. Av første-retter var der okrosjka[4] og kålsuppe, som andre rett oksekjøtt eller fisk med poteter. Pirosjki med kål, poteter eller kjøtt. Kompott. Av moderne virkelighet et glasskap med utvalg av drikker, som ikke fantes i sovjettiden: cocacola, pepsicola, akva minerale.

Bildet viser spisesalen, rikt utsmykket.
A description...

Etter å ha kjøpt drikkevarer til den videre ferd i en butikk, dro vi til museet for kraftstasjonen.

26.1 Noen fakta om kraftstasjonen[5]

Bygging påbegynt: 1955 – ferdig: 1972

Demning: gravitasjontype med 5,7 millioner kubikkmeter betong

Generatorenes installerte kraft: 6000 MW (MW = millioner watt)

Enestående konstruksjon ved denne stasjonen: skipsheis i ene enden av demningen

26.2 I museet

På tross av tradisjonell betegnelse, og utstilling arrangert i tradisjonell sovjetisk stil, med montre, fotos, utstillingsgjenstander, og alt dette i ganske mørkt rom, var det interessant å høre på den unge kvinnelige guiden. Og ganske utradisjonelt var det tillatt å berøre utstillingsgjenstandene.

Guiden fortalte at på stedet for kraftverket og byen Divnogorsk var der opprinnelig intet annet enn Jenisej og skogene rundt, og hvordan man fant stedet for kraftverket, hvordan man valgte ut de aller beste unge menn og kvinner; hvordan disse, de beste, levde flere år i telt sommer som vinter; hvordan deres hår frøs fast på puten om vinteren; hvordan prosjektet i begynnelsen var truet med å bli avlyst – det var for dyrt, utradisjonelt, uten sluser[6]. Vi fikk høre om den energiske og kloke lederen for byggingen, Andrej Jefimovitjsj Botsjkin, som skulle bli utnevnt til leder for anlegget, han berget prosjektet og gikk selv inn i alle detaljer, både under byggeperioden, ved avslutningen, og da verket begynte å produsere.

Vera Pankratovna fortalte om Botjskin, at han under den annen verdenskrig på den karelske fronten bygget en lite elektrisk kraftverk på innsjøen rett under nesen på tyskerne. Tyskerne forsto intet: der var ingen røyk fra noe bål, men lys hadde russerne. Da jeg spurte om Botsjkin hadde barn, visste Vera dette ikke umiddelbart, men neste dag opplyste hun over telefon at han hadde hatt en sønn som ble drept under avstengningen av vannet ved Kakhovka kraftverk, og han hadde bare kona igjen, en vanlig kvinne.

Guiden fortalte også om den folkekjære kosmonauten, Juri Gagarin, som hadde besøkt Krasnojarsk kraftverk. Museet hadde gitt ut en brosjyre som viste livet gjennom en dag ved kraftverket – 25. september 1963. Nettopp den dagen Juri Gagarin var der.

A description...

Vi fikk holde den spaden Gagarin brukte til å legge begynnelsen av første kubikkmeter betong i demningen til stasjonen. Vi fikk også kjenne på en vibrator. Med slike vibratorer stampet unge kvinner betongen. Etter langvarig arbeid med vibrator løsnet kjøttet fra benene i hendene.

Vi så på et interaktivt kart som dekket en hel vegg. På dette kunne en finne ut hvor materialer

til kraftverket kom fra, og hvor de var bearbeidet. Praktisk talt hele landet var involvert i byggingen.

Det mest avgjørende moment ved byggingen av kraftverket, slik jeg forstår det nå, var stengningen av elven. Denne hendelsen i Jenisej foregikk i mars 1963. Mange utenlandske journalister var til stede. Ikke alle trodde stengningen ville bli vellykket.

A description...

Etter besøket på museet dro vi for å betrakte kraftverket.

Vi spaserte på bredden av Jenisej, og jeg vasket hender og ansikt. Det kan bekreftes: vannet var virkelig kaldt. Veldig.

På bredden fikk jeg endelig se det mest vanlige dyret – burunduk – stripet ekorn. Svært likt et vanlig ekorn. Og virkelig: fem striper på ryggen. Jeg telte.

27. Det egyptiske tempel

En gang Marianne og jeg begge kom tilbake fra byen til hotellet, gjorde Marianne meg oppmerksom på en bygning med en egyptisk figur på øvre del av veggen. Senere fant jeg ut at det var et fylkesmuseum, bygget av arkitekt Tsjernysjov, en stolbist som var begeistret for Egypt. Vår stolbist-guide Igor Viktorovitsj nevnte dette museet, og fortalte at medarbeiderne der etablerer usedvanlige og interessante arrangement. Og vår guide til Divnogorsk Vera Pankratovna forklarte etter spørsmål fra Knut, at i det fylkesmuseet vil en finne svar på et hvert spørsmål man kunne stille om befolkningsgruppene som bor i Krasnojarsk fylke, der henger et svært kart som viser befolkningsgruppene i Jenisej fylke (slik het tidligere Krasnojarsk fylke).

Da vi kom tilbake fra Divnogorsk, gikk jeg på det fylkesmuseet. Det ligger i Dubrovinskij-gaten – samme gaten som vårt hotell. Bilde på neste side.

A description...

Museet var som museer flest, det luktet støv, der var mange utstoppede dyr, modeller av mennesker i nasjonaldrakt med en eller annen nasjonal profesjon, slik det vanligvis er i etnografiske museer. Intet av det usedvanlige, som Igor Viktorovitsj nevnte, la jeg merke til. Utstillingen hadde ikke den minste relevans til Egypt. Kartet over befolkningsgruppene fant jeg. Der er åtte befolkningsgrupper, spredt ut som flekker over det enorme området på begge sider av Jenisej fra Sajan-fjellene til Kara-havet:

Jakuter, nentser, ketere, dolganer (blanding av jakuter, evenker og russere), khakasere,

evenkere, ngasaner, entser.

I min ungdomstid i Moskva hadde jeg en venn – Rasjid Kaplanov, som var historiker. Han lo godt, da hans kollega på vitenskaps- og forskningsinstituttet, etter å ha besøkt Krasnojarsk og dette museet og blitt kjent med kartet nevnt ovenfor, etter å ha kommet tilbake og arbeidet, skrøt av at han oppdaget: ”Keltere levde i Jenisej fylke, fantastisk!” Han trodde ketere og keltere var ett og det samme.

Jeg forsøkte å finne statistikk på Internet over etniske grupper i Krasnojarsk, og kom til en meget interessant kunnskap, at russere der utgjør 103 %.

28. Soho

Fredag kveld spiste vi middag på Soho. Vi hadde ofte spasert forbi denne restauranten, men hadde ikke gått inn, fordi vi syntes det ville være rart å besøke en restaurant med dette navnet i Krasnojarsk. Men denne kvelden gikk vi likevel dit etter ganske mange forsøk på å finne en med et mer anstendig navn. Og vi beklaget det ikke.

Stedet var et ungdomssted. Tilsynelatende meget populært, fordi mange av bordene var reservert. Ved nabobordet så det ut til å være utdrikkingslag for en brud før bryllupet. Der satt ungjenter som pratet høyt og lo. Mange rundt oss røkte røykpipe. Halvmørke.

Servitøren brakte oss en utmerket vodka – ”Absolut”. Svensk vodka i Russland?!!! Nei, vi ville ha russisk! Til slutt ga servitøren seg og brakte det vi ba om. Og så kunne ikke servitøren tro at russisk vodka ble likt, og stadig krevde nye bekreftelser fra meg på dette rare faktumet.

Alle likte maten svært godt. Til dessert bestilte jeg småkaker med ingefær og noe til. Jeg fikk så mye at det var nok til alle. Servitøren var interessert: ”hvordan var petsjenki (småkakene)”? Jeg tenkte til å begynne med, endelig et lokalt ord - petsjenki! Men, da vi ankom Pulkovo, hørte jeg akkurat det samme ordet. Kanskje den som sa det var fra Krasnojarsk? Men slett ikke. Jeg så iVjetsjernjaja Moskva” akkurat det samme: småkaker.

A description...

29. St. Nikolaj

Etter undervisningen lørdag bega vi oss til fots på Strelkaen for å besøke et museum på en dampbåt. Båten het ”St. Nikolaj”. Bilder på neste side, båten til venstre, rom med suvenirer til høyre.

A description... A description...

Der var to utstillinger. Den ene hadde direkte forhold til dampbåten og var plassert i lasterоmmet (”underetasjen”), mens den andre på øvre dekk ikke hadde noe som helst forhold til ”Den hellige”, men var dedikert forfatterskapet til Arkadij Gajdar. ”I Russland er dette året erklært som litteraturåret, og et hvert museum er forpliktet til å presentere verkene til en russisk eller sovjetisk forfatter,” – forklarte den søte unge kvinnelige guiden.

En annen og eldre guide, som også var kasserer, plasserte oss på en divan i samme rom hvor kasse og bord med suvenirer var, og hun fortalte om to transporter som ”St. Nikolaj” var berømt for.

Tsarsønnen Nikolaj i Krasnojarsk

Da den unge tsarsønnen Nikolaj, den kommende og siste russiske tsar Nikolaj Den Andre, var i Japan, ble han utsatt for attentat, og hans far, tsar Aleksander den tredje, beordret ham å vende tilbake til St Petersburg gjennom Det russiske imperiet. Da tsarsønnen kom til Krasnojarsk, måtte man bringe ham over Jenisej fra Øst-Sibir til Vest-Sibir, for at han kunne overnatte i den fasjonable delen av byen. Denne transporten foretok ”St. Nikolaj” i løpet av noen timer. Vi besøkte kahytten hvor tsarsønnen befant seg under overfarten.

Lenin på ”St. Nikolaj”

Den andre transporten gjaldt Lenin, som ble sendt til forvisning til landsbyen Sjusjenskoje. Lenin oppholdt seg noen dager på ”St. Nikolaj”, og man kan se kahytten med de fire køyene hvor Lenin og hans venner sov.

Mens vi var på ”St. Nikolaj” begynte det å regne, temmelig kraftig, og jeg bestilte taxi, ikke én stor, med to vanlige. Denne gang kom taxi raskt – jeg fikk sms-melding med nummer og bilmerke. Nummeret hvor jeg bestilte taxi var det samme som til kiosken ved jernbanestasjonen, hvor vi hadde bestilt taxi til flyplassen. Nummeret fungerte korrekt. På følgende bilde er vår taxisjåfør foran Den sentrale konsertsalen, ved kaien hvor ”St. Nikolaj” var fortøyd.

Vi dro med taxi til Surikovs eiendom på Leningaten. Mens vi kjørte sluttet det å regne.

A description...

30. ”Begynner det igjen akkurat som siste år?”

Leningaten er en av de fire sentrale gatene som er parallell med hverandre og med den vestsibirske bredden av Jenisej. Alle fire har et fullt ut moderne utseende, lik andre russiske byer: fleretasjes boligblokker fra sovjettiden, vekslende mellom førrevolusjons toetasjes villaer og moderne konstruksjoner uten rette vinkler og med skinnende overflater. Og rett fram, uten noen overgang, midt på, en tregrind med lukkeanordning av metall. Vi åpner og går inn. Gangvei av tre, slik som i Arkhangelsk, lave trær, kjøkkenhage, maleri på veggen. Og plutselig: ”Er det slik at alt begynner akkurat som i fjor?” Jeg ble paff og spurte: ”Og hvor kan man kjøpe billetter?” Kvinnen som hadde stilt dette intrigerende spørsmålet viste seg å være den som solgte billetter, og hun geleidet oss til seg, hvor hun hadde billetter og drev all sin virksomhet. Jeg var veldig nysgjerrig på hva hun hadde i tankene med uttrykket ”akkurat som i fjor”. Det viste seg at i fjor kom det ofte folk til henne som ikke kjøpte billetter, men som spaserte rundt på eiendommen, tok bilder og forsvant. Dette betydde ”akkurat som i fjor”. Nå forstår jeg dessuten hva dette kunne bety: jeg hadde lest på Internett at mange satte pris på å fotografere her.

A description... A description...

Etter at hun hadde skrevet ut en hel haug med billetter: for inngang, for fotografering med kamera, for fotografering med mobilkamera eller iPad og lignende, for omvisning, - inviterte billettrisen oss til å bevege oss til en annen bygning, ta på oss overtrekk på skoene, og avvente guiden.

A description...

Valentina Nikolajevna om Surikov

Guiden viste seg å være den lille smekre Valentina Nikolajevna, som fortalte oss alt om kunstmaleren Vasilij Surikov: at han ble født i dette huset, at faren hadde vært avdelingsleder i Jeniseij kosakkavdeling og var blitt syk av en ”kosakksykdom” – lungebetennelse, som brakte ham tidlig i graven. Og om den talentløse broren til Surikov, og om moren som hadde fått medgift – samovar og en knyttet bordduk, som dekket et av bordene i huset.

I museet var der hovedsakelig familieting. Få bilder, som alle var gitt av Surikovs døtre eller andre slektninger. Hovedbildene er i Det russiske museet i St. Petersburg og i Tretjakov-galleriet i Moskva. Men her var en kopi av ”Inntagelse av snøbyen”, et useriøst tema som man skjelte Surikov ut for i St Petersburg, men som man ga gullmedalje for i Paris. Ved siden av ”Snøbyen” henger ”Portrett av en doktor”, doktoren som behandlet gratis Surikovs hustru, som led av hjertesvikt.

31. Brauni

Etter å ha sett museet gikk vi for å finne kafeen ”Brauni”. Jeg hadde sett en video om denne kafeen på Internet i Oslo. I virkeligheten viste den seg å være noe annerledes, men vi likte den. Kafeen var i underetasjen. Knut ble overrasket over at da vi spurte i en annen kafé hvor Brauni var, gikk damen som jobbet der ut og viste hvor vi måtte gå. ”At hun kunne oppføre seg slik – de var jo tross alt konkurrenter!” I ”Brauni” var vi de eneste besøkende.

32. Beverdalen

Etter besøket på Brauni delte vi oss i to grupper: Knut og Harald gikk til sine valg, og jeg, Marianne og Ole reiste til Beverdalen.

A description...

Beverdalen hadde også en annen betegnelse – ”fun park”. Om vinteren kjørte man alpint, om sommeren reiste man med taubane, og kjørte rodellbane, gikk på restaurant, og i det store og hele hygget seg. Vi kjøpte billetter til taubanen og til rodellbanen. Til den siste, fordi Marianne ønsket å oppleve noe ekstremt. Først satte vi oss alle tre på taubanen og reiste vellykket til topps, hvor vi spaserte omkring, pustet inn en ubeskrivelig duft av barnåler, fjellurter og blomster. Senere kjøpte Marianne fotografier av oss som ble laget av fotografene på Beverdalen. Deretter ”suste” vi ned igjen.

Etter å ha kommet ned gikk vi til rodellbanen, som er en slags berg- og dalbane. Hver lille skinnevogn hadde plass til to passasjerer. Jeg og Marianne på en vogn, Ole på en annen. Maks hastighet 70 km/t. Marianne var ”fører”, jeg passasjer. Til å begynne med, da banen steg til fjells, gikk det ganske sakte, deretter, da det bar utfor, alt raskere, noen steder svært raskt, men etter alle samtalene med Vera Pankratovna, ventet jeg at det skulle gått enda raskere. Marianne sa også at det gikk saktere enn hun hadde trodd.

A description...

På utkikksplassen i Beverdalen kunne man tydelig se at det blafret et rødt flagg på toppen av stolben Takmak. En kunne ikke se detaljer, men lyset levnet ingen tvil: det var rødt.

A description... A description...

Som jeg siden leste, ble flagget plantet etter dødsfallet til general og daværende borgermester i Krasnojarsk, Aleksander Lebed, som ved presidentvalget i 1996 oppnådde tredjeplass. Til minne om ham ble det besluttet å reise et hvitt (lebed = svane) flagg på Takmak. Flagget ble stadig blåst bort av vinden. Men det ble stadig – og hårdnakket – gjenopprettet. Til syvende og sist ble svaneflagget erstattet av flagg med løve: et flagg som symboliserte Krasnojarsk fylke, som viser en løve på rød bakgrunn. Øyensynlig, rødt flagg er mer motstandsdyktig enn hvitt.

Etter tilbakekomst fra Beverdalen hadde vi avtalt med Knut og Harald å møtes for å spise middag på en av restaurantene på elvebredden.

33. Restaurant på elvebredden

Dubrovinskij-gaten hvor hotellet ”Jenisej i lys” ligger, er i virkeligheten bare en halv gate. Eller elvebreddgate: hus befinner seg bare på den ene siden. På den andre siden – rekkverk. Nede – promenade (den sentrale bredden) og kai. På promenaden går man på rulleskøyter, spiller, hopper til side for biler, dels private, dels politibiler. På en improvisert plattform leser man dikt av den sibirske dikteren Jevtusjenko om den distré professoren og andre, musikanter spiller, med og uten vokalist, stedlige diktere synger til gitar, røker vannpipe, kanskje ikke bare med damp. På murene grafitti. Rett ved vannet er satt opp restauranttelt med ovner og barbecuer, og tykk røk fra disse ligger over promenaden.

Vi bega oss til et av disse teltene. Bestilling måtte foretas ved en disk, der damer tar imot bestillinger, mens karer ved siden av tapper øl i henhold til bestillingene, og unge servitører og servitriser bringer de betalte rettene fra disken; de tar ikke imot drikkepenger. Hvis man, etter å ha spist og drukket det man har bestilt, ønsket noe mer, var det ikke sikkert at man hadde nok krefter og tålmodighet til å stå i kø ved disken en gang til. På menyen fantes ”potet-barbecue”, ”kjøtt-barbecue”, zjigulovskoje øl og andre ting. Vi drakk zjigulovskoje.

34. En lokal Tsereteli [7]

Krasnojarsk har sin egen Tsereteli: Areg Sarkisovtsj Demirkhanov. I mer enn 50 år var han arkitekten som utsmykket Krasnojarsk med bl.a. følgende bygninger og monumenter: Store konsertsal på Strelka, teatret for opera og ballett på Teaterplassen, likeledes hotell ”Krasnojarsk”, Krasnojarsk Big-Ben, fontenen ”Sibirs elver”,

A description...

forretningssentret ”Europa”. Jeg har bare regnet opp de jeg så. Der er også ytterligere verk fra ham.

A description... A description...

Foto til høyre: Statue av Tsjekhov. Uten innskrift lar det seg ikke gjette hvem er så svær med tykke ben.

Krasnojarsk og Oslo – likheter og ulikheter

Foruten byens symbol – en løve, som minner om den norske løven, er der i Krasnojarsk i tillegg en fontene i form av en stenkule, som minner om en dreiende kule – en fontene på Aker brygge i Oslo.

A description... A description...

35. Trehus og vindusinnfatninger

A description...

36. Huset hvor Nansen bodde

Denne bygningen oppdaget Knut og jeg rent tilfeldig da vi gikk for å spise på Soho. Vi la merke til en minneplate i tussmørket på en gul vegg bak et gitterverk. Vi klatret opp på sokkelen for gjerdet og fotograferte minneplaten, se foto ovenfor. Nansen oppholdt seg tre dager i byen i 1913. I Krasnojarsk elsket man Nansen, fordi han under et foredrag i Geografisk selskap uttrykte at Krasnojarsk har en stor framtid.

37. Tsjekhov i Krasnojarsk

Minnesmerker over Tsjekhov i Krasnojarsk er slik, at å kjenne igjen Tsjekhov på disse, ikke er så enkelt. Men til gjengjeld er der mange. Vi så tilsynelatende tre. Tsjekhov brukte penger han fikk for sitt forfatterskap på en reise til øya Sakhalin. Sakhalin var på det tidspunktet et sted for forvisning. Tsjekhov reiste over hele Russland fra vest til øst, ankom til Sakhalin, og laget en folketelling over hele befolkningen på øya. Han snakket med alle, alle ble spurt. Han var lege og beskrev sykdommer og lidelser som folk der hadde. Da han kom hjem, utga han boken ”Sakhalin-øya”.

I Krasnojarsk oppholdt Tsjekhov seg en dag. Her er et sitat fra dagboken datert 28. mai 1890: ”Med nød og neppe kom jeg krypende til Krasnojarsk, to ganger måtte jeg reparere vognen … Aldri før opplevde jeg en slikt kolossalt dårlig føre og en slik forferdelig, forsømt vei.”

Men et slikt sitat leser man ikke på minnesmerket over forfatteren, laget av Demirkhanov. Der står følgende ord: ”Krasnojarsk er den beste og vakreste av alle byer i Sibir.”

Eller fra et brev fra Tsjekhov til Lejkin: ”Fra Tomsk til Krasnojarsk en fortvilt krig med en gjørme en ikke kunne komme seg ut av. Gode Gud, selv å minnes den er forferdelig! Hvor mange ganger måtte en reparere hestevognen, gå til fots, banne, krype ut av vognen, på ny krype oppi, osv.; det hendte, at fra stasjon til stasjon tok det 6 til 10 timer, og til reparasjon av vognen tok det 10-15 timer hver gang. Fra Krasnojarsk til Irkutsk en forferdelig varme og støv. Til alt dette legg til sult, støv i nesen, øyne som var vanskelig å holde åpne på grunn av søvnløshet, evig redsel for at noe skulle knuses i vognen (den var min egen), og kjedsomhet. Likevel er jeg alt i alt fornøyd og takker Gud for at han ga meg kraft og mulighet til å gi meg ut på denne reisen…. Mye så jeg og mye opplevde jeg, og alt var overmåte interessant og nytt for meg, ikke bare for meg som forfatter, men ganske enkelt som for et menneske. Jenisej, taiga, stasjoner, skysskarer, vill natur, vilt, fysisk slit, lidelser forårsaket av veiens ubehageligheter, nytelsen av hvile, - alt dette til sammen så fantastisk, at jeg ikke kan beskrive det.”

Nansen, mottaker av Nobels fredspris, var invitert med på en reise sammen med diplomater på skipet ”Korrekt” på Kara-havet og Jenisej. Han bodde i det beste huset i Krasnojarsk, man tok imot ham med æresbevisninger og på alle måter forsøkte å gjøre ham til lags. Fra Krasnojarsk reiste han videre østover med jernbane i en komfortabel kupe.

Så forskjellig fra Tsjekhovs reise!

38. Den siste spasertur

På søndag etter undervisningen ga vi hverandre fri til 13.30.

Ionessi.

Jeg spaserte til skofabrikken ”Ionessi”. ”Ionessi” er et navn på Jenisej, som ble benyttet av stammer som levde der før de russiske kosakkene kom. Fabrikken ble opprettet i 1923 for å lage sko til armeen, og ble da kalt ”Spartak”. Senere lagde man sko til fengselsinnsatte, og under Den store fedrelandskrigen – til fronten. Fra 1950-årene begynte man å produsere også for det sivile marked. Etter perestroikaen ble fabrikken omdannet til aksjeselskap og navnet forandret fra ”Spartak” til ”Ionessi”.

Fabrikken viste seg å ligge ved siden av hotellet, og ved fabrikken var der butikk. Allerede i Oslo, da jeg ble klar over at der var skofabrikk i Krasnojarsk, bestemte jeg for å kjøpe noe der. Og jeg kjøpte støvler av lokal produksjon. Mens jeg prøvde sko, og funderte, kjøpe – ikke kjøpe, bemerket en dame som kom innom: ”Her lager man fottøy som tar hensyn til vår fysiologi”. Vel, det får jeg se til vinteren.

Pokrovski katedral.

Dette er byens hovedkatedral. I sovjettiden var her utstillingssal. Stilen er sibirsk barokk, som betyr at elementer fra nordrussisk stil og ukrainsk barokk er satt sammen. Og sant nok, disse elegante kuplene minner om Lavra i Kiev, mens flisene – Jaroslavl . Foran katedralen – et minnesmerke av Surikov.

Fotografiet på neste side tok jeg en av de første kveldene. På bildet fra venstre: Knut, Ole, Marianne, Harald.

39. Farvel Krasnojarsk

Klokken 2 om natten kom taxien. Sjåføren Sergej var ikke mindre pratsom enn den sjåføren som fraktet oss den første morgenen i Krasnojarsk. Etter Sergejs mening er russere mer emosjonelle enn folk fra vesten, følelser sprenger skalaen og fortrenger rasjonalitet. Sergej gjenfortalte meg et eksempel på en sjanger jeg finner vanskelig å bestemme: ”Tidligere studerte russere fransk, og havnet i Paris. Deretter studerte de tysk – og havnet i Berlin. Og nå studerer vi engelsk …”

På flyplassen så vi gjennom alle suvenirkioskene, men modell av burunduk – stripet ekorn – fant vi ikke. I en kiosk spurte jeg til og med om de hadde burunduk. Til dette viste kvinnen – en representant for en eller annen sibirsk folkegruppe – meg en bever. Jeg følte meg som ekspert og forklarte henne forskjellen mellom burunduk og bever.

Ut til flyet måtte vi kjøre buss. Da bussen stoppet ved flyet, tok det til å regne svært kraftig, og i løpet av de minuttene det tok å gå fra bussen, opp trappa og om bord i flyet, ble min jakke gjennomvåt.

Deilige by Krasnojarsk. Det forekom meg at der var det praktisk og behagelig å bo. Befolkningen var tallrik, men det at der er så mange mennesker er ikke sjenerende. Der er butikker, universiteter, skoler, bedrifter. Der energi i naturen og i folket.

ZAN


[1]Transkripsjon fra russisk i henhold til retningslinjer fra Norsk språkråd fra 1995. (OJH)

[2]Karst: Geologisk landskapsformasjon dannet ved oppløsning av løselig grunnfjell, for eksempel dolomitt. Navnet er fra Karst i Slovenia, hvor landskapsformen først ble oppdaget og forsket på. (OJH)

[3]Burunduk er et stripet ekorn (OJH)

[4]Okrosjka: Suppe basert på kvas. Tilsatt diverse grønnsaker, poteter, evt. kjøtt. Kvas er en drikk laget av rugbrød. Likner litt på vørterøl. (OJH)

[5]Supplerende fakta: Krasnojarsk hydroelektriske kraftstasjon er blant de største i verden. Demningens høyde 124 m, lengde 1065 m. Gjennomsnittlig årlig produksjon av elektrisk energi 20 milliarder kilowattimer. (OJH)

[6]Sluser er vanlig ved vannkraftverk i Russland på grunn av båttrafikk, i sterk kontrast til i Norge! (OJH)

[7]Tsereteli er en kjent maler, skulptør, arkitekt. Født i Georgia. Best kjent for verk av monumental størrelse og kontroversielle abstraksjoner. Direktør for Moskva museum for moderne kunst. President i Russisk kunstakademi. (OJH)